hits

Drømmer du om en feriebolig i Spania?

Som kjent kan en drøm raskt utvikle seg til et mareritt. For tre år siden mente vi at vi hadde kjøpt  det som skulle bli vår drømmebolig. Vi hadde ikke gitt all verden for den men mente at den hadde et stort potensiale. Joda, den hadde det, og etter at vi hadde gjort noen små endringer og ikke minst vasket alt fra gulv til tak, var den det - i en periode? Skrev for øvrig et blogginnlegg om dette sommeren 2016.

 

Finanskrisen i  2007/2008 sendte boligprisene i Spania rett til bunns. Prisutviklingen i Spania har fra ca. 2010 vært oppadgående. De som investerte i feriebolig i disse årene fikk således flotte boliger for en forholdvis beskjeden sum. Men du kan fortsatt få en fin bolig til under millionen. Det er kanskje derfor ca. 10 % av oss nordmenn enten allerede har bolig eller ønsker å kjøpe bolig i utlandet, der Spania er en klar favoritt. Favorittområdene er Costa Blanca (øst) og Solkysten (syd).

 

Da vi kom til Costa Blanca-kysten første gag, var det på visningstur. Med utgangspunkt i Alicante, ble vi tatt med på turer sørover mot Torrevieja. Vi ble vist forskjellige områder, men ingen av oss var kjent fra før og det hele kjentes kaotisk og overveldende. Det samme gjaldt boligene vi ble vist. Boligen vi til slutt endte med å kjøpe, hadde vi definitivt ikke kjøpt i dag, dersom vi hadde kunnskap om området der boligen lå. Vi lot oss blende av en nyoppusset og fin leilighet med flott takterrasse. Ja, slik sett var det ikke noe å utsette på kjøpet. Det megleren, for øvrig norsk, garantert var klar over, var at området led under et gedigent kakerlakkproblem. Slik sett er jeg slett ikke sikker på at det er et stort pluss å kjøpe gjennom en norsk megler. 

 

Viktigst er det nok at du og megleren din snakker samme «språk» og at du har en advokat du kan stole på. Skriv for all del ikke under på noe du ikke er sikker på innholdet av. Ved valg av megler ville jeg startet med å sjekke anbefalinger på nettet. Det er flere Spaniasider, bl.a. på facebook  der man kan dele erfaringer om det meste. Sjekk også hva megleren kan tilby av tjenester etter kjøpet. Vi valgte også denne gangen en norsk megler. Det er vel noe med det at det kjennes godt og trygt å kjøpe bolig gjennom «en av våre egne». Naive er vi som tror at nordmenn er så mye ærligere og mer redelige enn andre. Ha på minnet at hvem som helst kan bli eiendomsmegler i Spania. Denne gangen vil jeg si at vi hadde mer flaks med leiligheten og beliggenheten enn med megleren. Frem til kjøpet var et faktum, var servicen upåklagelig. I etterkant har hun stadig glemt avtaler og det er åpenbart at det kun er penger som styrer hennes aktiviteter.

 

Mitt råd er å velge en megler med lang erfaring og som tar deg og dine behov seriøst - og som ikke minst har gode referanser. Når du så kontakter megler er det viktig at du på forhånd har tenkt grundig over hva du ønsker deg av boligen og ikke minst; budsjett. En seriøs megler vil da  være forberedt, og kan vise deg boliger som er innenfor kriteriene du selv setter.  Noen eiendomsmeglere vil nok vise deg boliger langt over ditt budsjett. Dersom du som kunde lar deg  lokke til å gå høyere, vil megleren også oppnå høyere provisjon. Eiendomsmeglerne har provisjon på salget og ingen fastlønn. Dersom det skjer, vil jeg anbefale deg å styre unna.

  

Når du har funnet boligen du ønsker å kjøpe, forsøk deg på et lavt bud, men innenfor rimelighetens grenser. Får du tilslag, må du betale et depositum for å reservere den. Slik forhindrer  du at boligen blir solgt «flere ganger». I Spania kan nemlig flere meglere selge den samme boligen.

 

Tidligere var det spanske markedet mye «villere» og det var lett å havne i et skikkelig uføre. Kjøp av bolig i Spania er nå regulert gjennom det spanske lovverket. Det innebærer blant annet at du ikke lenger risikerer å kjøpe en bolig som har gjeld til oppover pipa, vel å merke dersom megleren/advokaten gjør jobben sin. De skal blant annet sjekke at det ikke er heftelser på eiendommen. Krev dokumentasjon ved eventuelle heftelser. I Spania følger nemlig gjelden eiendommen og ikke selgeren. Dersom skatter og avgifter ikke er oppgjort vil du måtte overta disse.

 

Skatter, avgifter og omkostninger utgjør vanligvis ca.13 % på kjøpesummen. Advokaten din vil sørge for at du får et NIE-nummer. Dette er et ID-nummer som alle som kjøper bolig i Spania må ha. Ved eiendomsoverdragelsen stiller du hos Notarius Publicus sammen med din advokat, eller du kan gi advokaten din fullmakt til å handle på dine vegne.

 

Hva skal du se etter ved valg av bolig? Til det må jeg først og fremst svare at det er individuelt; individuelt hva man  ønsker, hva man  er villig til å betale for boligdrømmen osv. Men jeg vil tro at beliggenhet er en faktor som påvirker de fleste boligkjøp. Er det viktig for deg at leiligheten ligger lett tilgjengelig i forhold til flyplass? Hva ønsker du å se når du drar fra  gardinene om morgenen? Er det viktig for deg at du har butikker i nærheten? Dersom du ikke har bil kan det fort bli et problem. Tenk deg at du for eksempel må bære tunge vannflasker et par kilometer eller at  du og din kjære stadig må diskutere hvem som skal kjøre når dere skal ut på restaurant. Selv om taxi er forholdsvis rimelig, vil det bli dyrt over langen. Eventuelt kan offentlig kommunikasjon kompensere. Hvor viktig er det med utsikt? Hva med  innsyn? Ja, det er mange faktorer som spiller inn ved valg av bolig - noen vil være de samme når du kjøper bolig i Norge, og noen spesielle for Spania og andre land der varmen råder?.  Uteplassen er ett eksempel, basseng og nærhet til strand er andre eksempler.

 

Her  ved La Mata-stranden fant vi vårt paradis.

Det finnes mange gode både norske og utenlandske nettsider hvor du kan finne  drømmeboligen. På de spanske sidene vil du gjerne finne mange flere boliger til salgs enn på de norske. Det skyldes at de norske meglerne gjerne velger ut de beste, og selvfølgelig også de boligene denne megleren har eksklusiv rett til å selge. Benytt gjerne finn.no eller den «spanske versjonen» som er kyero.com. Bruk tid og gjør gjerne avtale med flere meglere.

 

Det å kjøpe bolig er en veldig viktig beslutning. Under følger punktene som vi ønsket å vektlegge. For oss ble det en suksess denne gangen.

 

  1. Område: Vil anbefale deg å reise nedover noen ganger i forkant for å få bedre kjennskap til de ulike områdene. Selv synes jeg det kan være enklere å finne ut hvor jeg IKKE vil bo.
  2. Uteplass: i Spania tilbringer man naturligvis det meste av tiden utendørs. En god uteplass uten innsyn var veldig viktig for oss. Det samme gjaldt utsikt.
  3. Nærhet til butikker og restauranter
  4. Det er ikke alltid sol og varme i Spania. Derfor kan det være lurt å velge en bolig der man også har en god inneplass når det er dårlig vær. I den første  leiligheten vi kjøpte, opplevde vi å bli sittende inne i en mørk leilighet uten utsikt når det regnet og stormet som verst rundt oss. Selv synes jeg det kan være fascinerende med skikkelig ruskevær, men da er selvfølgelig vinduer vi kan se ut igjennom et must. En innglasset veranda e.l. kan være en god løsning. Pass på at det ikke er mulighet for at vann trekker inn i boligen.
  5. Urbanisasjon. Det er naturligvis tryggere å bo i en urbanisasjon med stengte dører rundt, gjerne med parkering på innsiden eller i garasjeanlegg. Er det vakthold i tillegg, er det naturligvis et stort pluss.
  6. Nærhet til strand. Ikke  alle synes  det er så viktig, men med barn eller barnebarn på besøk,  kan det være kjekt at stranda er innen gåavstand eller en kort kjøretur. De fleste urbanisasjoner har basseng. Sjekk fellesutgifter!
  7. Antall soverom og bad. Dersom du skal leie ut, vil jeg anbefale minimum 3 soverom slik at du eventuelt kan oppbevare dine personlige eiendeler i  ett av soverommene  og låse det av etter behov.. Ellers vil det selvsagt være opp til deg og hvor mange du ønsker å ha på overnattingsbesøk samtidig. Vil allikevel si at du først og fremst skal kjøpe bolig til deg selv og eventuelt din partner, men at det selvfølgelig bør være muligheter for
  8. overnatting av familie og venner.
  9. Er det installert air-condition som dekker alle soverom? Dette er mye rimeligere i Spania, ca. NOK 6-7000 per enhet inkludert montering, men det beste er naturligvis at det er installert på forhånd. Spesielt i juli og i august er air-condition en nødvendighet.
  10. Nærhet til flyplass.  Sett deg inni  i hvilke flyalternat​iv som finnes? Med tanke på punkt 7, vil det  være viktig dersom du selv ønsker å besøke boligen ofte og også dersom du  ønsker å låne den bort.

 

Så er det bare å nyte Spanias herlige klima og fantastiske strender,  god mat og godt drikke. Lykke til med valg av bolig! 

 

Flott utsikt fra leiligheten vår.

 

#spania  #costablanca  #feriebolig  #fremtid 

 

St. Halvardshjemmet - til ettertanke

Det er en stund siden forrige innlegg. Ja, akkurat nå har jeg hatt andre prioriteringer, blant annet kjøp av ny bolig. Men allikevel; temaet jeg nå tar opp har satt så dype spor, at det stadig har vært innom tankene mine siden. Det forteller vel sitt når jeg velger å skrive om St. Halvardshjemmet nesten to måneder etter at dokumentaren som omhandlet nedleggelsen av sykehjemmet og pasientenes og de ansattes sterke reaksjoner på denne beslutningen, ble vist på NRK1. Dette er en historie (sann dessverre) som fikk tårene til å renne gjennom hele programmet og som satte veldig dype spor hos meg og helt sikkert også hos de fleste som så dette den kvelden. 

St. Halvardshjemmet

St. Halvardshjemmet, drevet av Kirkens Bymisjon, var et veldrevet sykehjem, men som når sant skal sies ikke hadde de beste og mest moderne lokalitetene; en eldre fabrikkbygning som ble ombygd til sykehjem for mange år siden uten at det var lagt til rette med egne toaletter og bad til beboerne. Men; det var pusset opp og gjort så hjemmekoselig og trivelig som mulig ut i fra de rådende forhold. Det var liv og latter da «Elvis» og andre underholdere kom på besøk. Den årlige turen til Lanzarote var et høydepunkt for de eldre, noe de gledet seg til lang tid i forveien. 

Vedtak om nedleggelse

Vi ble med de ansatte og beboerne gjennom en veldig vanskelig tid. Sommeren 2016 besluttet Oslo Kommune at sykehjemmet skulle legges ned. Alle beboerne skulle flyttes over til andre «tilbud», herunder det nye og flotte Ullerntunet. De ansatte ble oppsagt etter tur. Inga Marte Thorkildsen, Byråd for eldre, helse og sosiale tjenester kom på besøk til sykehjemmet i den perioden NRK filmet. Det var helt åpenbart at hun etter beste evne forsøkte å forsvare vedtaket overfor beboere og ansatte, og for henne kanskje enda viktigere; NRK´s seere. Hun provoserte mange ved å innrømme at hun til tross for beslutningen, ikke kjente til sykehjemmet og driften av det. Det ble sagt at Kirkens Bymisjon ikke ville forlenge avtalen med kommunen. Et sykehjem som for øvrig var kåret til Oslos beste flere år på rad av de pårørende. Noen beslutninger er viktigere enn andre, ikke minst de som handler om liv og helse. Det kan synes som om vedtaket ble fattet uten at forholdene ble (grundig?) utredet. Thorkildsen & Co har kanskje ikke erfaring med foreldre og andre kjære som er «tvunget» til å bo på sykehjem. Er politikerne våre for unge, uerfarne og selvsentrerte til å forstå? Tror ikke de som er i barnebarngenerasjonen forstår helt hvordan det er å oppleve at våre foreldre, deres besteforeldre, nærmest tvinges til et liv mange ikke ønsker.

Kjærlighet og omsorg

Gjennom dokumentaren ble vi kjent med et sykehjem fylt til randen av noe som bare kan omtales som kjærlighet. Beboernes kjærlighet til stedet og til de ansatte. De ansattes kjærlighet til jobben, til beboerne og til de øvrige ansatte. En kjærlighet som ga seg til kjenne gjennom en ekte omsorg for beboerne. De ansatte, som selv hadde sitt å stri med da de visste at de ville miste jobbene sine, var allikevel genuint opptatt av de eldres ve og vel. De ønsket åpenbart å gjøre overgangen til nytt sykehjem så smidig og som mulig, de snakket mye om det som skulle skje og forsøkte etter beste evne å ufarliggjøre den forestående flyttingen. Det skapte mange vakre øyeblikk, som en god klem og en kjærlig trøst på kinnet. Dette ble oss seerne til del - ja, ikke bare følte vi at følelsene slapp inn i stua vår, men at de slapp inn i dypet av sjelen vår.

Ha respekt for de eldre

Det er mulig at du som leser dette og som ikke har sett programmet, synes det høres underlig ut, men kjærlighet kan neppe vises mer ekte enn det vi ble vitner til gjennom fjernsynsskjermen. Det som slår en spesielt er hvordan de ansatte behandlet beboerne; respektfullt. Det er noe som alle som jobber med eldre burde lære av. Behandle de eldre med respekt. Å ikke gjøre det har jeg selv sett konsekvensene av. Tenk deg at DU for eksempel blir tilsnakket som om du skulle være et lite barn eller enda verre; evneveik, fordi du er fysisk syk og ikke lenger klarer deg selv. Slik opplevde jeg til dels at min far ble behandlet, og enda verre av hjemmetjenesten. Hvem skulle trodd at det fortsatt er slik på norske sykehjem. Trodde vi var mer bevisste enn som så i 2017!

Men, heldigvis så jeg også den andre siden. Omsorg kan du ikke lære deg - det er i hvert fall min påstand. Enten så har du et omsorgsgen eller så har du det ikke. Dersom du later som, er du neppe vanskelig å gjennomskue. For min far var det helt avgjørende for trivselen at akkurat denne spesielle/de spesielle personene var på jobb.

Som en familie

Noen av beboerne hadde ikke familie i nærheten, og for dem var de ansatte deres familie. Vi var vitne til flere sterke øyeblikk der vi seerne kunne føle ekte varme og kjærlighet mellom de ansatte og beboerne. Vi var også vitne til sterke og flotte scener der de eldre viste stor omsorg overfor hverandre. Det var mye latter og glede og mye tull og tøys - akkurat som det skal være i et miljø der folk kan trives og ha det godt.

Trivselsfaktorer

Hva gjør det så når slike varme og tette bånd brytes? Hva er viktigst for de eldre? Er det lokalene - om de har eget toalett eller ikke? Det så ikke ut til at de brydde seg nevneverdig om det. Noen hadde enerom som de pyntet etter egen smak, andre brød seg ikke stort. Til syvende og sist var det personalet som var var viktigst for dem. Personalet som ga dem trygghet og som tok seg tid til dem. Det burde være en selvfølge slik det var for disse - de tok seg tid til å lytte. De andre beboerne skal heller ikke glemmes. Noen hadde etablert nære og gode relasjoner, som dessverre også måtte brytes opp.

Scenene der de eldre flyttet, noen forvirret og samtlige svært fortvilet, var hjerteskjærende. Jeg gråt med dem. For en behandling av eldre mennesker som ikke er i stand til å ta til motmæle eller gjøre noe for å hindre at nedleggelsene ble gjennomført. Kritikk kan vanskelig rettes mot andre enn politikerne. 

 

Sterkere satsning på de eldre

Like naturlig som vi blir født inn i denne verden, skal vi også forlate den. Det blir bevilget mye penger til fødsler og til småbarnsfamilier, men i den andre enden, i livets siste fase, har jeg ikke inntrykk av at det satses like mye. Hva skjer når de som i dag er i 20-30-årsalderen blir gamle? Barnekullene var store på slutten av 80-tallet, skolene måtte bygges ut og det ble også bygd en rekke nye skoler. Det burde ikke ha kommet som noen overraskelse på politikerne, da de selvfølgelig kjente til det høye antallet fødsler. Tilsvarende vet man at om noen år får man den samme problemstillingen når de store kullene får behov for sykehjemsplasser. Tatt i betraktning at også levealderen stadig blir høyere, vil det bli et skrikende behov for sykehjemsplasser. Mange sykehjemsplasser vil være et godt grunnlag, men vi må heller ikke glemme at det som skaper trivsel, er først og fremst de som er rundt en. Nøkkelordene er: respekt, omsorg, tid og trygghet.

Joda, Ullerntunet sykehjem er ett flott og moderne bygg, med store fine rom der beboerne har eget bad/WC. Som sagt er det et godt grunnlag, og for alt jeg vet kan det også være at de eldre trives der. Poenget er at betydningen av å behandle de eldre med respekt og omsorg, ikke må undergraves. På St. Halvardshjemmet ble de behandlet som likeverdige, noe de utvilsomt er. Politikerne derimot, sendte dem ut i usikkerheten og utryggheten, uten tanke for andre måte å løse dette på.

 

Her på Krødsherad Sykehjem hersker det en god atmosfære og de eldre blir tatt på alvor. 

Filmen kan du se på NRK sine nettsider.

#st.halvard #sykehjem #eldre #nedleggelse

Høflighet??? Full skjerpings folkens!

Du verden hvor hyggelig det er å være på tur. Vi er flinke til det, samboeren min og jeg. De to siste ukene har vi både rukket å reise hjem fra Bulgaria, å tilbringe helgen som var i Haugesund og nå befinner vi oss i Spania. Kontrastene har  vært store og vi er ydmyke  i forhold til de mulighetene vi har fordi vi tilfeldigvis bor i rike Norge. Helgen i Haugesund var vidunderlig med filmfestival, sildebord langs hele gågata og en herlig båttur til Røvær som prikken over i?en. Det var to meget fornøyde og lykkelige personer som ankom Haugesund flyplass 3 timer før flyet skulle ta oss tilbake til Oslo sist søndag.

 

Det var fullt i avgangshallen. Litt etter litt forsvant de reisende i alle retninger. Til slutt var vi nærmest alene - i hvert fall til en gutt i slutten av 20-årene kom slentrende inn. Først frem med mobil og lader. Deretter satte eller rettere sagt la han seg godt til rette i en stol før han slang bena på bordet. Så begynte en to timer lang telefonsamtale hvor han klart var den mest aktive parten. Antagelig hadde han sittet slik enda om ikke det var boarding da.

 

Kanskje tenker du nå: hva så? Selv om det ikke direkte plaget meg, la jeg merke til at folk etter hvert som de kom til, satte seg lengst mulig unna den taletrengte som på sitt vis underholdt andre i flere meters omkrets. 

 

Litt senere, etter hvert som avgangshallen begynte å fylles på nytt, kom en annen ung mann. Det var knapt en sitteplass å oppdrive og han kom derfor bort til bordet vårt og spurte med et smil om han kunne sette seg. Det kunne han selvfølgelig og han ble sittende til flyet hans var klart for boarding. Jeg nevnte store kontraster ovenfor? Nå kom to nye personer bort og satte seg. Jeg forventer ikke at folk skal  spørre om det er ok, selv  om jeg ville gjort det selv, men da den ene omtrent satte seg opp på samboeren min, for å gjøre plass til nok en venn, grenser det til ren uhøflighet. Han flyttet seg ikke en gang en millimeter da vi skal forsøke å komme forbi litt senere.

 

Hvor vil jeg? Slike eksempler finnes det mange av - eksempler på hvor selvopptatte folk   har blitt. Det er mulig at noen tenker at dette er for bagateller å regne i forhold til mye annet, men allikevel nok til at jeg stiller meg  spørsmålet; hvorfor har folk blitt til de grader  selvopptatte og hvor har respekten og høfligheten overfor andre mennesker blitt av? 


Jeg skal ikke overdrive og påstå at den er helt forsvunnet, men tendensen er dessverre slik at den forsvinner mer og mer. For å kalle en spade for en spade så vokser det stadig flere egoister opp. Det kan synes som en bagatell i dag, men tenk deg et par generasjoner frem i tid dersom det skal fortsette slik - når egoistene skal oppdra egoistene. Hvordan skal verden bli da? 

 

En gang het det seg at «beskjedenhet er en dyd". Å være beskjeden i dag er neppe det. Er du beskjeden kommer du sist i køen i de fleste sammenhenger.  Allerede fra barnehagestadiet lærer barn å bli komfortable med å stå frem og fortelle eller hevde sine meninger. På skolen lærer de tidlig å snakke foran de andre elevene. Hjemme lærer de at de er prinser og prinsesser. De proppes fulle av selvtillit fra et tidlig stadium. De som ikke «passer inn», får som «fortjent».                                                                                                     

 

Janteloven sier blant annet at du ikke skal tro du er noe. Mange i min generasjon har dessverre vokst opp i den troen og har startet på voksenlivet nærmest uten et fnugg av selvtillit. Det er selvsagt ikke bra. Ingen fortjener å se negativt på seg selv. I mange tilfeller tror  jeg at de som hadde selvtilliten i orden på den tiden, hadde betydelige fortrinn i forhold til utdanning og yrkesvalg. Hvor mange i min generasjon kan vel ikke innrømme at de har vært litt misunnelige på unge arbeidstakere som tar det meste lett og som raskt blir dyktige i jobbene sine? Å ha en god porsjon selvtillit mener jeg bare er av det positive så sant vektskålen balanserer. Derimot mener jeg at dersom «selvtillitsiden» av vektskålen raskt deiser i bakken, har man et usunt positivt syn på seg selv. 

 

Hvordan kan vi så forhindre at verden fylles av egoisme, kynisme og manglende respekt for andre? Start med å analysere deg selv med  tanke på hvordan du er overfor andre mennesker; hvordan du oppfører du deg, etter ditt syn, hvordan du tror andre oppfatter deg (spør gjerne en god venn) og hva du kan og bør gjøre annerledes. Det nytter ikke å tenke at alle andre må skjerpe seg. Det er nødvendig at du starter med deg selv:-)

 

 

Bulgaria - vel verdt et besøk

Dette er en fortsettelse av innlegg publisert 11.08.

Dette skulle vise seg å bli en riktig så behagelig dag. Etter en kort joggetur i 8-tiden,  forstod jeg raskt at dette ville bli nok en varm dag. En tur i  bassenget etter frokost gjorde heller ikke dagen dårligere. Deretter bar det inn mot sentrum av Stara Zagora. Om denne byen sies det blant annet at den ikke er en typisk turistby. Det vil jeg først og fremt tro beror på byens plassering, nærmest midt  inne i landet og en ca 2 1/2 times biltur til Svartehavet og de typiske feriestedene Burgas, Varna og Sunny Beach.

Jeg lot meg imponere av denne småbyen. Det første som møter oss da vi stiger ut av taxien, er Antique Forum Trayana. Dette er det som står igjen etter den romerske byen Augusta Trayana som ble grunnlagt i ca. år 100 e.Kr. av Keiser Marcus Ulpius Traianua (98 - 117). Historisk museum har fått sin naturlige plass like ved. Byen er også kjent for sine mange poeter og rette gater

Vi  fortsetter nedover de forholdsvis rolige gatene. Venninnen min, som er født og oppvokst i denne byen, sier plutselig at her har det blitt tilrettelagt for syklister siden sist, hun besøkte byen, og ganske riktig, her er det flotte sykkelstier belagt med rød asfalt over alt Men, hvor ble det av  fortauene for de gående? En pussighet. Sykkelstiene er kun skiltet for syklende - ett felt i hver retning. Men hvor skal vi gående da bevege oss? Det ble til at vi gikk i sykkelstien i mangel av et bedre  alternativ. Det blir en hyggelig spasertur gjennom byen mens venninnen min går foran, tenger og forklarer om alt fra sin oppvekst, hvor hun bodde, kirken hun pleide å gå i, hvor hennes datter pleide å synge, hvor hun var da hun ble kjent med sin mann, hvor hun  studerte, jobbet?. På runden var vi også innom flere steder for å hilse på kjente og kjære.   

Samme kveld fant vi nok en gang veien inn til sentrum av Stara Zagora. Vi tittet innom Sepoe stadion (fotball og friidrett) og gikk deretter videre gjennom en flott grønn park med «froskefontene»  og fulgte trappene oppover i høyden. Og joda, det var trapper, mange trapper. Bulgaria er trappenes land. Denne byen var så visst intet unntak. Fin start på kvelden og sultne ble vi før vi kom opp. Svette også, for samme dag hadde termometeret vist hele 44 grader. Det skulle raskt vise seg at det var vel verdt strevet. Restauranten var flott plassert i terrenget med utsikt over byen - i hvert fall fra 2.etasje?.    

Vi våknet til nok en varm  dag. Også denne dagen skulle gradestokken vise over 40-tallet.  Vi gjorde oss klare for besøk i en bedrift som min venninne hadde jobbet for i noen år før hun flyttet til Norge. Dette er i dag en av Bulgarias største produsenter av blant annet dører og vinduer.  Bedriften har ekspandert voldsomt  de siste årene - fra en forholdvis liten bedrift da min venninne jobbet der til å bli en stor bedrift i dag med 150 ansatte. Tenk at en travel bedriftseier hadde tid til å ta oss  i mot og sette av flere timer for å vise oss bedriften sin, og for siden å ta oss med ut på lunsj! For venninnen min ble det mange hyggelige gjensyn underveis og mange gode klemmer. Selvsagt måtte hun også få prøvesitte ved sin gamle kontorpult. Flere av de hun hadde jobbet sammen med, jobbet der fremdeles. Etter en solid omvisning ble vi loset inn  på kontoret til sjefen sjøl.                             

Samboeren min, som i sin tid jobbet på Kværner, forelsket seg en dreiebenk av samme typen som  han selv hadde  håndtert. Det ble et hjertelig gjensyn med dreiebenken og han fikk en god venn i han som håndterte den i denne bedriften. Sjefen forstod at samboeren min kunne faget godt og  dersom vi hadde bodd i Bulgaria, er jeg sikker på at han ville fåtte et jobbtilbud der og da! 

To biler opp foran kontorbygningen. Den ene bilen var sjefens flotte Mercedes. Vi skjønte fort at her måtte vi damene bare backe ut og la gutta få oppfylt guttedrømmene sine om å få kjøre fin bil. For oss betydde det ingen ting. Vel, ? veiene i Bulgaria er ikke av beste kvalitet. Faktisk er de temmelig humpete og hullete. Det påpekte vi overfor gutta etterpå. De fortalte at de nærmest adde svevd over hullene med Mercedesen.

Vi ble kjørt til en koselig restaurant hvor vi hadde et aldeles fantastisk og hyggelig måltid. I løpet av måltidet ble vi tatt med på en liten rundtur hvor vi også ble vist produksjon av varer inneholdende aprikoser, druer m.m?. 

Samme kveld ble vi invitert hjem til «de unge». Vel, egentlig var det hans foreldres leilighet. Denne ville nok vært helt uoppnåelig for dem. Vi hadde en hyggelig stund hvor spiste god mat og så på filmer og bilder fra turen vår så langt.

Dagen etter var det pakkedag. Vi skulle videre til Bulgarias hovedstad Sofia. Vel installert i Sofia, midt i sentrum, rakk vi ikke stort mer enn en liten spasertur  i den nye gågaten før vi atter skulle spise middag. En anbefaling fra hotellet sendte oss til en fantastisk bulgarsk restaurant. De av dere som ikke  har smakt bulgarsk mat, har en stor  matopplevelse foran dere.

Maten, 1/2 loff til hver (!) og et gedigent fat med kjøtt, kylling og grønnsaker, smakte aldeles nydelig. Stemningen stod nærmest i taket da det senere ble underholdning ved bordene.

Nest siste dag, og fortsatt rundt 40 grader varme. Vi var klare for ny tur. Som vanlig visste vi lite om hva vi kunne forvente oss på forhånd. Bilen tok oss med ut på landet, til små koselige landsbyer og til landsbyer som ikke var fullt så koselige - nærmest okkupert av et visst folkeslag, For første gang så jeg store storkereder med enda større storker i, en stor og flott naturopplevelse.Vi var på vei for besøke et lite samfunn oppe i fjellene slik det hadde vært for lenge, lenge siden. Rundt seg hadde de bygd en høy festning for å beskytte seg mot farer. Vanligvis gikk det taubane opp, men denne dagen våget de ikke kjøre på grunn av fare for solslyng.

Det var tid for lunsj og parkeringsvakten anbefalte oss en hyggelig restaurant, sa han i hvert fall, samtidig som han pekte mot en heller trist restaurant. For meg som knapt kan et ord bulgarsk må jeg innrømme  at jeg ble svært overrasket da det viste seg at BAK dette heller triste stedet, åpenbarte det seg en flott restaurant. Det beste var at både mat og lokaler stod til 20 i stil.

Tilbake i Sofia slentret vi litt rundt i gågatene og fikk et lite innblikk i denne moderne byen. Sofia har nesten 1,3 millioner innbyggere og er EU¨s 15  største by. Byen overrasket oss med sitt pulserende liv og hyggelige atmosfære. Men sine mange moderne bygninger ispedd gamle kirker og moskeer her og der, fremstår den litt pussig, men samtidig veldig flott. T-banenettet er helt nytt, og enkelt og flott. Det er billig både å bo og leve i Sofia. Da tenker jeg selvsagt på oss turister.  For mange bulgarere er det dessverre en uoppnåelig drøm å kunne flytte hit. 

At ikke flere nordmenn reiser til denne byen for å gå på en av byens mange flotte restauranter, handle i ett at byens fantastiske kjøpesentre for å oppleve denne blandingen av gammel og ny kultur, kan jeg nærmest ikke forstå etter å ha vært der selv. Det er vel nettopp der kjernen er; det må oppleves først.

 

En av de flotte restaurantene, som riktig nok lå et stykke utenfor byen, besøkte vi den siste kvelden. Nok en gang, men ikke overraskende, ble det en liten klatretur i trapper. I programmet inngikk  tydeligvis en liten tur gjennom eikeskogen og opp til et kloster. Denne helbulgarske restauranten markerte en fantastisk slutt på oppholdet vårt i Bulgaria.

#ferie #bulgaria #sofia #starazagora #reise

Vi oppdager Bulgaria

Endelig er det ferietid også for oss. Riktig nok kun en uke i denne omgang. Vi valgte å ha sen ferie i år. Jeg synes for min del at det er greit å kunne skyve ferien foran meg, vel vitende om at en dag er det min tur. 

 

I skrivende stund sitter vi på flyet til Wien. Derfra skal vi fly videre til Sofia, Bulgarias hovedstad, men det endelige målet er Stara Zagora. Her vokste min gode venninne opp. I dag bor hun i Norge med sin norske mann. Hennes vakre datter, som for øvrig kaller meg tante, bor i Stara Zagora. Hva som skjer videre vet vi ingen ting om, kun at vi skal bo på hotell i Sofia de tre siste nettene. Føler meg veldig priviligert, for her får vi alt servert og vi  vet at  alt  er tenkt på og ivaretatt  på beste måte. Her jeg sitter, har jeg derfor ikke en eneste bekymring i tilknyttet kommende ukes opplevelser. I hele våres har familien lagt opp løpet for oss. Det er helt nydelig å kunne synke ned i flysetet vel  vitende om at det blir bra - og ikke minst spennende. For oss er dette et uutforsket land. Totalt 3 1/2  times flytur gir rom for  å lese seg opp  på  byen  vi straks  skal  bli enda bedre kjent med.

 

Vel ankommet flyplassen  i Sofia får vi per SMS beskjed om å se etter en plakat med navnene våre på. Det er vår sjåfør.  Joda, ganske riktig. Der står ei ung jente og smiler til oss: »følg etter meg». Etter å ha satt oss inn i bilen,  spør  jeg forsiktig hvor vi skal. Vi skal til Stara  Zagora. Noe uventet, for av en eller annen grunn hadde jeg trodd at vi skulle møtes i Sofia. Hvor langt er det, spør jeg videre? Ca. 23 mil er svaret jeg får. Det tar over 2 timer!!!! Det er bare å sette seg godt til rette og utnytte muligheten til å bli  bedre kjent med landet, sett fra denne unge jentas ståsted.  Vi er innom det meste:  jobb, fritidsaktiviteter, sport, musikk osv. Kort fortalt:  en ung dame  som  er  svært så  oppegående. Hun har jobb i barnehage og tar sjåføroppdrag ved siden av. Naturligvis var Norge forholdsvis ukjent, men hun visste da at det er kaldt i Norge - og hun kjente til Kygo:-) 

 

Stara Zagora er med sine 160 000 innbyggere, Bulgarias 6. største  by. Byen er historisk sett en gammel by. I 500 år hadde landet vært under andres styre da byen ble invadert av 48000 tyrkiske soldater i juli 1877. Forsvaret bestod av noen få russiske soldater og noen frivillige bulgarere. Dette første slaget ble kortvarig. Etter 6 timer måtte bulgarerne/russerne overgi seg. Ca 14500 forsvarsløse sivile ble massakrert og 10000 unge damer og jenter ble solgt på slavemarkedet. Det meste av byen ble brent ned og den ble så godt som ødelagt til slutt. Etter frigjøringen i 1878 ble byen bygd opp igjen og utvidet med rettvinklede gater. Flere steder kan man i dag se tegn på den takknemligheten bulgarerne føler overfor de som frigjorde landet. I dag er Stara Zagora forvaltningsenhet og et økonomisk sentrum for det sentrale Bulgaria. Byen er for øvrig kjent for Zagorka, et øl som det skulle vise seg ble produsert tvers over gaten for vårt hotell. På grunn av en uenighet mellom hotellet og bryggeriet, selger de ikke Zagorka på hotellet.

 

Å ankomme Park Hotel i Stara Zagora er nesten som å ankomme Grand Hotell i Oslo. Dette 5-stjernes hotellet levde så absolutt opp til «forventningene». Med et fantastisk uteområde, store fine rom, hyggelig betjening og adgang til alle faciliteter, skulle det vise seg å bli en stor opplevelse og ikke minst verdt hvert øre av de kr 600 (!) vi betalte per døgn. Våre venner møtte oss da vi ankom hotellet. Både da og da vi senere spiste middag på hotellet med vår venninnes datter med kjæreste og bror med kone, var gjensynsgleden stor. Til tross for at jeg ikke hadde møtt hennes bror med kone tidligere, syntes jeg at jeg kjente dem. Da min venninne fylte 50 lagde jeg en «film» til henne satt sammen av bilder og korte videosnutter, derunder en videosnutt som hennes bror hadde fått tatt opp. Den hadde jeg sikkert sett 50 ganger og hadde så absolutt dannet meg et bilde av dem. Middagen satte et herlig punktum for dag èn og vi gledet oss alt til neste dag. Heller ikke da fikk vi vite stort mer enn oppmøtetid og -sted for neste dag.

 

Dagen etter ble vi hentet av datter m/kjæreste, og vi fikk utdelt vann og salt snacks. Det var en usannsynlig varm dag, like oppunder 40 grader. Dersom vi på forhånd hadde  visst at vi skulle se attraksjoner, klatre  i trapper og i fjell og leke krigere i denne varmen, er jeg ikke så sikker på at samboeren min og jeg  hadde vært like entusiastiske, men du verden for en dag det ble: 

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    Nr. 1 - Shipka Church:     

Den russiske kirken i Shipka ble åpnet i 1902 til ære for veteranene etter den russisk-tyrkiske krigen. Dette er en av de vakreste kirker jeg har sett - med kupler i ekte gull.

Nr. 2 - «Shipka» Monument:    

Monumentet som  stod ferdig i 1934 ligger på fjelltoppen Shipka. De hardeste kampene under den russiske-tyrkiske krigen ble utkjempet her. Monumentet ble reist til ære for dem som kjempet og døde for friheten og det bulgarske folk. Etter å ha blitt kjent med historien bak, ble dette en sterk opplevelse. Vi så malerier fra de autentiske hendelsene. Russere og bulgarere som sammen kjempet en håpløs kamp.

 

Nr. 3 - Ethnographic Open Air Museum:

Dette kan kanskje best sammenlignes med Maihaugen. Her har de samlet gamle boliger fra mange steder i Bulgaria for å vise hvordan man levde i  gamle dager; hvordan de vasket klær, lagde mat osv. Et koselig sted å være, ikke minst om man har små barn.

 

Nr. 4 - Buzludzha Monument:

Dette er ett av de sprøeste byggverkene jeg noen gang har sett, bokstavelig talt. Monumentet ble bygd på 70-80-tallet til ære for Kommunistpartiet. Etter kommunismens fall, har bygget ikke vært i bruk og det forfaller mer for hvert år som går. Bygget er utrolig spesielt der det ligger, kan se ut som en UFO. Det er gedigent og ble benyttet til store konferanser og konserter tidligere.

 

 

Nr. 5 - «Samara-flagget»

Dette er også reist som følge av kampene i 1877. Samara-flagget «vaier» på toppen av byen, med en fantastisk utsikt som favner hele byen. Monumentet ble lyssatt like før vår ankomst  og det skal ha vært en skikkelig fest for folket. Hele plassen var fylt til randen av feststemte bulgarere. 

Ja, bulgarerne, ja, er generelt veldig hyggelige og imøtekommende og er opptatt av at vi som turister skal ha det bra. Det ser ut til at forskjellen mellom fattig og rik er svært stor. For  oss nordmenn er det billig å bo og leve i Bulgaria, men for folk flest, kan det være en utfordring å få endene til å møtes.

 

Alt dette på en dag. En dag i historiens tegn. Vi er fra oss av begeistring og er så takknemlige over alt vi har fått oppleve - og det bare etter en dag. Har du  lyst til å lese mer, så følg med på bloggen min.   

 

#bulgaria #ferie #attraksjoner #starazagora

 

"Snille" foreldre

«Dagens foreldre er for snille», var en  overskrift som lyste mot meg i VG her om dagen. Den inspirerte meg til å skrive dette innlegget. Det er med en viss fare for å provosere at jeg publiserer dette. Intet tema kan vel treffe hardere eller ømmere enn nettopp barneoppdragelse.

For snille, kan vi bli det når det gjelder barna våre da? Det spørs hva vi anser som snill, tenker jeg. Er det å ikke sette grenser å være snill? Selv mener jeg at det er misforstått snillhet. Mulig jeg er av den gamle skolen, men jeg oppfatter grensesetting som snillhet i den grad den bidrar til å gjøre barnet tryggere og mer selvstendig. Vi skal ikke være bestevenn med barna våre, det er ikke en foreldreoppgave. Men hva er så våre oppgaver som foreldre? Mulig det er like mange svar på det som det er foreldre. Selv mener jeg at vårt ansvar er å sørge for at  barna våre blir selvstendige, har tro på seg selv, har respekt og omsorg for andre mennesker og at de lærer seg forskjell på rett og galt.   

Det er svært viktig for meg å få sagt at jeg ikke på noen måte er ekspert på barneoppdragelse, eller var det da jeg oppdro egne barn. Langt der ifra. Ser man tilbake, så får man et annet perspektiv på dette med barneoppdragelse. Nå som de er voksne og jeg kan «høste fruktene» av oppdragelsen, ser jeg lettere hva som hadde effekt og hva som ikke hadde det. 

Det er for det første viktig å oppdra/behandle barnet som det individet det er. Det er sikkert lett å tenke at når man får barn nr. 2 så får man en kopi av det  første barnet, både personlighet og utseendemessig.                                                                                                                                                                                                                                                                                                    Det skal være den eneste påstanden jeg blankt skal avvise i dette innlegget. Det er definitivt ikke riktig. To søsken kan være som natt og dag, ha ulike oppfatninger av rett og galt, ha ulikt behov for oppmerksomhet og nærhet og vil derfor ha ulikt behov for grenser og kjærlighet. «Hvorfor kan ikke jeg når storebror fikk lov?». Har  du fått et tilsvarende spørsmål? Som et utgangspunkt er det viktig at du viser barnet ditt at du har tillit til det, men tillit er noe barnet ditt må gjøre seg fortjent til og det kommer ikke av seg selv. Etter min mening har foreldre for lett for å stole blindt på barnet sitt.

Da jeg som 18-åring jobbet i en butikk på hjemstedet mitt, var jeg til tider helt oppgitt over barn som la seg på gulvet foran kassen og hylte at de ville ha både det ene og det andre. Jeg merket meg hvor forskjellig foreldre taklet det; 

  • enkelte foreldre syntes åpenbart at det var svært pinlig og ga etter for presset 
  • noen snakket barnet til fornuft
  • noen tok barnet under armen og gikk
  • noen lot barnet ligge og gikk (!)

Der og da bestemte jeg meg for at slike barn «ville ikke jeg ha». Ingen barn som kunne skape slike vanskelige situasjoner i andres påhør, nei. Selvsagt fikk også jeg oppleve det med egne barn. Men; etter hvert lærte jeg en måte å takle det på -  men slett ikke ved å la meg kjøpe. Med 4 barn med få år i mellom gikk det mange år før jeg kunne gå i butikken uten å ha alle med meg. Det var en skikkelig styrke-og tålmodighetsprøve skulle det vise seg. Etter hvert forstod jeg hvor viktig det var å forberede barna. Forutsigbarhet, i denne sammenheng barn som vet hva som skal skje, gir trygghet. Glemte jeg derimot å si ifra, kunne også jeg oppleve noen foreldres, også mitt, største mareritt.

Selv om barnet skal få ønske seg og være med på beslutninger, skal det i all hovedsak være foreldrene som bestemmer. Barn trenger trygge rammer rundt seg. Når barn bestemmer gir det ikke den samme tryggheten. Hva skjer når barn får bestemme over familien, ja over det meste? Barn som ikke har grenser og som skal ut og møte verden vil ofte fremstå som egoistiske, selvsentrerte og lite empatiske. I mange tilfeller blir disse barna dyrket som prinser og prinsesser både hjemme, på skolen og blant venner. Ikke bare blir de dyrket som det, men noen tror også de er det. De har kanskje aldri møtt motstand, bare fått høre gjennom hele barne- og ungdomstiden hvor fantastiske de er - og alle har danset etter deres pipe. Når de senere skal ut i yrkeslivet og blir stilt krav til, vil de møte motstand de ikke har vært forberedt på, for eksempel opplever de å få kritikk. Hvordan skal prinsene og prinsessene våre takle det? Jeg kjenner til at enkelte ungdommer som etter kort tid i yrkeslivet har møtt den tøffe virkeligheten, ikke har orket/klart å vende tilbake til jobben igjen. De har rett og slett ikke hatt motstandskraft nok til å takle press. De har ikke hatt den lille reserven som er nødvendig for å tåle det.

For noen dager siden satt jeg på toget og betraktet en pappa og hans sønn. Gutten på 5-6 år holdt på med et spill på I-paden sin. Pappa´n «lot som» han var veldig interessert i hva sønnen holdt på med, men jeg observerte at han satt og skrev en melding på mobilen sin. Gutten, som virket veldig veslevoksen, vant åpenbart spillet. Det var ikke måte på hvordan denne gutten skrøt av seg selv og fortalte pappa´n sin hvor dum han var. Pappa´n motsa ikke gutten. 

Dette opplever jeg ofte - at barn er ufine og at det de gjør ikke får konsekvenser. Den voksne må vise hvem som bestemmer. Hvordan skal barn ellers få respekt for andre når ingen reagerer? Det er lett å si at: «Huff, barn er så vanskelige i dag. De eier jo ingen oppdragelse». Da er det viktig å huske på at barna neppe har forandret seg, men at det er de/vi foreldre som har blitt for snille i måten vi oppdrar våre barn på. Med andre ord kan barna vanskelig klandres for det.

Episoder fra dagliglivet: flere barn ligger i korridoren på kjøpesenteret slik at vi andre må skritte over dem, foreldre som spør barna sine om hva de vil (og sånn blir det!), barn som bevisst sparker i seteryggen på flyet, barn som går inn på andres eiendom og henter ting. Ingen av disse episodene utløser tilsnakk. Derfor spør jeg meg «Hvor er de voksne?» Joda, svaret er at de alltid er i nærheten, men uten å snakke til barna. Selv har de gjerne holdt på med mobilen eller vært opptatt av andre ting. Eller de har observert, men finner det ikke riktig å snakke til poden sin.

At barn i dag får altfor mye, er det neppe stor uenighet om. Allikevel er både du og jeg med på det. Nei, de trenger ikke lenger vente til jul eller bursdag. Mitt inntrykk er at de får stort sett det de har lyst på når de har lyst på det. Det er trist. Da tenker jeg ikke bare på at de skjemmes bort, og at de neppe verdsetter ting like høyt som vi gjorde, men at de går glipp av noe fint; nemlig det å glede seg. Kjenne lengselen som du og jeg husker så godt, og ikke minst den enorme gleden vi kjente da drømmen endelig gikk i oppfyllelse. De får rett og slett altfor mye servert, hvilket neppe er særlig sunt. Dette gjelder også i form av aktiviteter. Foreldrene legger at til rette. Bør ikke barn få muligheten til å finne ut av ting selv - bruke kreativiteten og fantasien? Den tror jeg utvikles best ved at de får anledning til å kjede seg litt. Også selvtilliten utvikles ved at de får anledning til å prøve seg. Til deg som voksen; ikke gjør alt selv, men la barnet delta! 

Jeg overhørte en pappa og hans lille sønn på ca. 2 år. Gutten, som satt i vogn, var akkurat blitt hentet i barnehagen. «Hva skal vi gjøre når vi kommer hjem, pappa?», spurte han pappa´n sin. Svaret var: «Da skal vi først spise middag og så skal vi vel leke med I-paden din.» 

Da mine barn var små så jeg en tendens til at foreldre fraskrev seg ansvaret for å skape sunne holdninger til blant annet alkohol, røyk og narkotika. På noen foreldremøter ble det til og med sagt av foreldre at de anså det som skolens oppgave. Selv om det fra skolens side ikke ville bli uttrykt annet enn «riktig»syn på dette, ville jeg ikke våget  å unngå og ta opp så viktige temaer i hjemmet og selv sørge for at budskapet nådde frem. Gode holdninger bør man først og fremst sørge for hjemme, mener jeg. Så får heller skolen sørge for faktaopplysninger og holdningsskapende arbeid.

Ei venninne av meg, som er lærer, forteller at foreldre i stadig større grad har med seg advokaten sin i foreldresamtaler. Hvorfor har man det? Skulle tro at det betyr at skepsisen til skolen er stor, men selv tror jeg at disse foreldrene ikke stoler på seg selv. Dette er også en følge av dagens trend om at barna skal beskyttes mot alle «farer», mener nå jeg. Dette vil utvilsomt prege disse barnas syn på skolen og andre autoriteter. 

Avslutningsvis vil jeg hevde at det viktigste vi kan bidra med overfor barna våre, er grensesetting og kjærlighet. Kjærlighet og grensesetting kan være to sider av samme sak.

 

 

 

#barn #foreldre #barneoppdragelse #familie

Hvordan gikk det egentlig under Den lille Styrkeprøven?

Så kom den store dagen, dagen da vi SKULLE gjennomføre Den lille Styrkeprøven. Vel, liten og liten? Jeg syklet i fjor også, på tiden 8:46 med Park & Idrett. Dersom jeg sammenligner disse rittene, vil jeg si at årets ritt opplevdes som Den store Styrkeprøven. 

 

At 19,1 mil er langt skjønner man, om ikke før, når man kjører den lange veien nordover fra Oslo til Lillehammer. Vi reiste tidlig samme morgen som rittet fant sted. Den faktiske ruta er dessuten på motsatt side av Mjøsa hvor terrenget er atskillig mer kupert. Mil etter mil la vi bak oss. Datteren min var så snill å kjøre oss den lange veien og dermed kunne jeg virkelig konsentrere meg om terrenget og la tankene spinne rundt lengden på rittet. Proffsyklistene gjennomgår rittet og løypa på forhånd og legger en taktikk. Min taktikk var å fortrenge så godt som mulig at jeg snart skulle begi meg ut på denne reisen. Men å grue meg? Nei, slikt driver jeg ikke med:-)

 

Av meteorologene var vi blitt lovet, som i fjor, en fin solskinnsdag med lett vind fra nord-vest, altså en pen liten dytt i ryggen. I tankene cruiset vi pent sørover, godt hjulpet av vinden. Vi hadde fulgt med på værmeldingen i dagevis og intet tydet på annet enn fint vær og medvind. Etter en lang tur nordover ventet nå 19,1 mil på sykkel sørover. Vi var ved godt mot, samboeren min og jeg der vi stod og ventet i startområdet. Som jeg skrev i forrige innlegg hadde vi meldt oss inn i en gruppe som skulle sykle distansen på mellom 6 og 8 timer. Vi var åpenbart svært optimistiske FØR start. Eller kanskje ikke? Vi satset på 7-8 timer. Fortsatt tror jeg vi kunne klart det om ikke kroppen min sviket meg. 

 

I fjor syklet vi en stor gruppe. Selv om vi ikke var de beste på rulle, trakk vi hverandre med på et vis. I denne  gjengen var vi greit beskyttet mot vinden, det lille av vind vi opplevde da. Faktisk kan jeg ikke huske annet enn et lite stykke der det var motvind. På samtlige matstasjoner brukte vi godt med tid; vi spiste, drakk og  vi ventet på hverandre. Vi kan vel trygt si at tiden gikk. Jeg visste at i løpet av 10-15 minutter ville jeg bli stiv som en stokk. Denne gangen bestemte jeg meg derfor for å bare sykle sammen med samboeren min  og kanskje klare den tiden vi hadde planlagt med.

 

Det gikk bra til å begynne med. Vi dro fra Swix på Lillehammer optimistiske og blide som få. Ganske snart begynte det å gå tyngre med meg. Vi merket straks motvinden der vi syklet;  jeg foran og samboeren min bak. Slik syklet vi i alle disse milene, med kun et par små unntak. Av og til var jeg fryktelig lei av å dra og sendte samboeren min i front. Ganske snart var han laaaaangt foran. Det ble derfor til at han la seg bak igjen for å «ha kontroll på hvor jeg var», som han sa. Jeg er overbevist om at dersom han hadde syklet  i sitt eget tempo, hadde han helt sikkert gjennomført distansen på 7 timer.

 

Motvinden ja. I ettertid  har jeg snakket med flere som sier at fra Lillehammer til Oslo var det ganske riktig motvind. Da en av dem fortalte at han hadde gitt seg, ble  jeg bare sittende å måpe: Fullførte du ikke??? Trodde knapt de "profesjonelle" gjorde slikt.  Rittet ble usannsynlig tungt. Nå kommer alle unnskyldningene selv om jeg i  grunnen ikke føler at jeg trenger å  informere  alle om  det. Men; forut for årets ritt ble det forholdsvis lite trening pga en betennelse i foten.                                                                                                               Trening har alltid vært en stor og viktig del av livet mitt og jeg liker det,  liker å slite. Etter å ha gjennomgått Parkinsonoperasjonen i høst med svært godt resultat, var jeg overbevist  om at det ville  gå  mye bedre å gjennomføre rittet dette året. Men så tok smertene meg. Delvis smerter jeg ikke har kunnet forklare helt. Fastlegen mener det er  noe revmatisk, muligens Bekhterev.  Tidligere i dag snakket  jeg med onkelen min. Han  fortalte at  tre av mine kusiner har Bektherev. Tenk, det var ny informasjon for meg. Plutselig ble sannsynligheten for det veldig stor. 

 

Etter tre mil var smertene i rygg, nakke og lår så intense at jeg må innrømme at tankene til dels svirret rundt om jeg i det hele tatt ville kunne  klare å fullføre. Med stakkato tråkk  og stadig  behov  for  å stå på sykkelen og tøye ut, virket målet temmelig fjernt. Ikke minst ble det tungt etter at jeg  syklet  inn på første  matstasjon og  henvendte  meg til de som hadde hadde rødt kors på vestene sine. «Kan noen hjelpe  meg?». Svaret de ga kjentes fryktelig håpløst:  «Vi tar oss bare av maten vi». 

Jeg har skrevet mye om viljestyrke tidligere. Nå hadde jeg bare den å flyte på og en gulrot eller to: datteren min som stod og ventet på oss på både tenkelige og utenkelige steder underveis, som heiet på og som rett og slett var imponert over oss. Det var nok min aller største motivasjon der og da. Og selvfølgelig den gode følelsen det er å nå et mål, til og med et noe overambisiøst mål.  Vanligvis forventer man når man bikker over en bakketopp at da, endelig, kan man suse utfor bakke og dra nytte av at man akkurat har klatret oppover. Men den gang ei, nå møtte vi motvinden på hver eneste bakketopp, og det var slitsom selv i nedoverbakkene. Men været var ellers veldig fint, ja, det ble en flott solskinnsdag:-)

 

 

 

#styrkeprøven #sykkel #innsats #viljestyrke
 

Etter hvert som vi begynte å komme til mer tettbebygde strøk, ble vi også motivert av de mange som heiet på oss. Vi noterte oss flere morsomheter underveis. Når folk roper etter deg at de synes at innsatsen er super og at «det hadde jeg aldri orket», sporet også det til ekstra innsats. En episode skjedde i nærheten av Eidsvoll. Der hadde publikum satt opp skilt om at det var gratis øl å få 45 m lenger fremme. Mulig det hadde vært der tidligere, men med vårt tempo var det vel en mulighet for at det var blitt tomt. På det tidspunktet var jeg så ekstremt tørst og selv om jeg ikke er spesielt glad i øl, fikk jeg ekstremt lyst på det. Men det var altså ikke en dråpe  igjen og jeg fortsatte uten noe å slukke tørsten med. Litt senere passerte vi datteren min. Hun ropte etter oss «er det noe dere trenger?». Tenk, noen kilometer senere stod hun der med øl, alkoholfritt siden klokka hadde passert 18 på en lørdag. 

 

Den siste og tyngste delen, Frognerbakkene og E6 fra Olavsgård og opp til toppen av  den lange, seige bakken, gikk ikke veldig lett, men faktisk bedre enn i fjor. Totalt 19 mil hadde vi altså lagt bak oss da vi passerte mållinjen. Vi bruke 10 timer på moroa. Samboeren min skal virkelig ha all ære for å ha fulgt meg fra A til Å. I målområdet ventet både datteren min (tusen takk ) og to av sønnene mine (tusen takk til dere også). Kunne ikke fått en bedre mottakelse!

 

Jeg skal fortsette  å sette meg ambisiøse  mål, men neste år vil jeg gjøre noe helt annet:-)

 



 

 

Styrkeprøven - når viljen er sterkere enn fornuften

Ja, jeg skal sykle styrkeprøven også i år. Ikke den store fra Trondheim, men den lille styrkeprøven fra Lillehammer, altså ca 19 mil. Ikke bare skal jeg sykle og gjennomføre slik jeg gjorde med Park & Idrett i fjor, men jeg skal jeg sykle på tid. I fjor kom vi i mål på tiden 8:46, men i år skal jeg sykle alle disse milene på en tid mellom 6-8 timer med samboeren min. Skulle jeg lytte til kroppen min, bør jeg definitivt ikke satse så sterkt, men så var det det da: «Jeg vil, jeg vil og jeg får det til!». Kanskje ikke lurt å blogge om det når jeg vet det vil bli tøft, men samtidig er det nettopp derfor jeg velger å offentliggjøre det. Det forplikter nemlig. Det er en tanke jeg må ha i hodet når jeg sykler opp (forhåpentligvis) de tunge bakkene fra Olavsgaard mot målet i Oslo. Som en gulrot for å nå et mål som kan være vel ambisiøst.

 

Vet det er overmodig av meg, men etter Parkinsonoperasjonen har jeg tenkt at i hvert fall skal jeg gjennomføre rittet i år når jeg tross alt gjennomførte i fjor. Da var jeg sterkt preget av sykdommen. Jeg har ikke en gang stilt spørsmål ved om dette rittet lar seg gjennomføre i år, før nå. I fjor ble det en superfin tur - helt til vi stoppet på matstasjonen på Kløfta. Da var det ikke bare sykkelen som stoppet opp, men også jeg. Allikevel stod jeg løpet ut og nektet å gå av sykkelen uansett hvor tungt det var. I år hadde jeg således regnet med å være i bedre form og ha et enda bedre treningsgrunnlag. Vel, jeg er positiv inntil det motsatte eventuelt er bevist og ja, jeg har helt klart en sterk vilje - en vilje som har en tendens til å overstyre fornuften. 

 

De siste månedene har det gått tråere og tråere med meg. Stivheten er tilbake og en betennelse i foten har hindret meg i å trene i lengre perioder. Kontinuiteten på treningen har uteblitt og formen er vel deretter. Var redd det var Mr Parkinson som hadde begynt å herje med meg igjen, men legen min mener jeg har en revmatisk sykdom i tillegg til Parkinson. Mulig det. Bare det er noe man kan gjøre med det, så er jeg fornøyd. Å måtte leve med smerter resten av livet, «passer ikke» meg. Passer det for noen da, tenker du kanskje? Nei, det har du selvfølgelig rett i.

 

I fjor skrev jeg både om det å kjøpe bolig i Spania og om det å flytte. Den siste måneden har vi gjort begge deler - igjen. Dette innlegget skriver jeg mens vi enda er i Spania. Vi overtok vår nye bolig her i Aqua Nuevas for 6 dager siden. I dag sitter vi her på vår flotte takterrasse og nyter vårt otium, mens vi kjenner sola varme våre vårkalde nordiske kropper samtidig som vi beundrer den fantastiske utsikten mot La Matastranda. Endelig er vi i mål. Ingen ting kommer av seg selv, det er sikkert. Skal si vi har stått på: malt , vasket, ryddet, fjernet gamle møbler, rusk og rask og vi har vært på mange handleturer. Gøy og fryktelig slitsomt. Noen dager har jeg knapt kunnet gå, men har forsøkt å gjøre det jeg kan allikevel - eller gjerne litt mer. Enkelte kvelder må jeg innrømme at det har kjentes som strikken var tøyd altfor langt tidligere på dagen.

 

 





 

For litt siden kom vi tilbake fra den første sykkelturen her nede. Den var også den siste her i Spania før Styrkeprøven. Tatt i betraktning at treningsgrunnlaget har vært beskjedent, syklene ikke av ypperste klasse osv, ble sykkelturen alt i alt en god opplevelse. Kan dog ikke skryte av at jeg er i rute til Styrkeprøven. Neste lørdag går startskuddet og denne siste uken før rittet står jeg nok på som aldri før. For meg er det uansett viktig å ha et mål å trene mot. Det skjerper meg. Flere av mine venner har sagt at jeg ikke må sykle nå. De tenker neppe på formen min, men spesielt på at den innopererte ledningen i verste fall kan ryke dersom jeg faller av sykkelen og får en sleng på nakken. Men nei,  jeg kan ikke tenke slik, kan ikke leve som en sart blomst resten av livet. MEN, mer forsiktig og mer oppmerksom enn tidligere, det kan jeg love at jeg skal være.

 

Ønsker lykke til til alle dere som stiller på startstreken i år. Tvi, tvi!



 

 

#styrkeprøven #sykkel #parkinson #vilje

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                      

Bedriftsidrettens gleder!

Jeg har jobbet i en statsetat i nesten 34 år. I alle disse årene har det vært arrangert årlige fotballcuper, ja, faktisk i enda flere år. Tradisjonen startet i 1978, altså kan vi feire 40-årsjubileum neste år. De enkelte landsdelene har hatt ansvar for arrangementet etter tur. Selv har jeg deltatt på flere av disse cupene, kanskje så mange som en tredjedel. Som det meste i samfunnet har også cupene våre vært i endring. Fra å være en ren fotball-cup der dame- og herrelag fra alle kanter av landet stilte til dyst, er det fortsatt den viktigste sosiale happeningen i etaten vår, men fotballen er mer eller mindre erstattet av et atskillig mindre fysisk krevende lagspill, nemlig kubb. Tradisjonelt hadde noen av fotballagene sine erkerivaler som det selvsagt lå mye prestisje i å slå. Å få overrakt pokal som vinner av fotballcupen, selvsagt fra scenen under banketten samme kveld, var og er fortsatt stort. For andre var det å vinne banketten den største utmerkelsen. 

 

De siste årene har altså det idrettslige aspektet vært i endring da kubbspill har tatt mye av fokuset bort fra fotballen. I år var mer enn 40 lag påmeldt kubb-konkurransen. Man kan undre seg over hvorfor det har blitt slik. Ett av svarene må være at rekrutteringen til etaten vår ikke lenger er like høy, og at de som rekrutteres er eldre enn før. I dag må man ha et solid utdanningsgrunnlag for å komme i betraktning (ikke i cupen naturligvis), og stadig flere som begynner sitt arbeidsforhold hos oss er godt voksne og har allerede stiftet familie. Med det er muligheten til å reise bort en helg naturligvis svekket. For cupen arrangeres over en helg. Sosiale aktiviteter ivaretas på en utmerket måte over hele helgen og de sportslige aktivitetene er lagt til lørdag morgen. Sistnevnte er muligens ikke så veldig praktisk, men helt klart taktisk. Lørdag kveld er cupens definitive høydepunkt. Da er det duket for bankett som alltid gjennomføres med stil og profesjonalitet, ja, i hvert fall av arrangør.

 

Det må vel sies at etter som årene har gått, har det vært en tendens til at årets arrangør skal forsøke å overgå forrige års arrangør, ikke minst i form av underholdning. Det vil jeg for all del ikke kritisere, men ser det heller som en helt naturlig utvikling. Kan ikke annet enn å være imponert over kollegene mine. Vi møtes på mange ulike arenaer i jobbsammenheng og mange av oss har noen av våre beste venner blant kollegene. Under cupen diskuteres knapt jobben. Her møtes vi for å ha det hyggelig sammen, for å oppleve et unikt fellesskap og samhold og for rett og slett å bare ha det gøy! Samtidig profitterer også vår arbeidsgiver på disse cupene da «samarbeid» er et nøkkelord i vår etat. Gjennom nye bekjentskaper og vennskap får vi også et innblikk i våre kollegers arbeidsoppgaver og erfaringer, slik at terskelen for å ta kontakt senere, blir lavere. Aller mest bidrar cupene til mye hygge der og da og til økt trivsel i hverdagen.

 

Med mine 54 år var jeg langt fra den eldste deltakeren i året cup. Som jeg var inne på ovenfor har det skjedd en forgubbing innenfor vår etat, både med hensyn til alder og det å delta i cupen generelt. Helt frem til de siste årene har det sett ut som våre yngre kolleger ikke har vært villige til å ta over ansvaret og styringen over arrangementet slik tradisjonen har vært i alle år. Det var derfor ekstra fint å se at så mange av våre yngre kolleger deltok på årets arrangement. Endelig ser det ut til at denne noe urovekkende trenden har snudd og det er grunn til å tro at våre yngre kolleger har sett verdien av disse arrangementene. Dette året følte jeg meg gammel i denne settingen, akkurat slik det skal være. Men, når det er sagt så må jeg si at på dansegulvet dominerer fortsatt vi gamlingene! Min oppfordring til dere som er i 20-30-årene og som glimrer med deres fravær på dansegulvet: kom dere ut på gulvet og nyt musikken og dansen!!!

 

De av dere som kjenner min historie, vet sikkert at jeg på grunn av en alvorlig sykdom fryktet at jeg ikke skulle klare å komme meg ut på dansegulvet igjen. Men, dette ble muligheten til å sjekke ut hvorvidt det ville gå bra. Jeg har aldri vært en stor danser, men har alltid elsket det! Er så glad på mine egne vegne over at jeg nå føler at jeg kan friskmeldes på det området. Er litt usikker på om samboeren min er enig med meg i det, da tilbakemeldingen fra han var at jeg danset for raskt og snurret for mye.... (Hi, hi)

 

Årets cup ble arrangert i Bergen. Den vakre og fascinerende byen mellom de syv fjell, viste seg delvis fra sin beste side; fra sommer og 26 grader til vår med mye vind og 12 grader. Min erfaring er nettopp at været kan snu raskt i Bergen. Vakkert er det uansett. Bare se her:

 

 



Som sagt skal man ha det gøy på cup. Samboeren min og jeg fant ut at vi like gjerne kunne kle oss ut da vi ikke hadde noen forventninger om å utmerke oss resultatmessig. Du verden hvor feil man kan ta. I hvert fall var 2 tap, 1 uavgjort og 1 seier, langt over våre forventninger. Før siste kamp var vi rett og slett engstelige for at vi kunne risikere å havne i sluttspillet. Det ordnet seg heldigvis etter et heidundrende tap i siste runde.  

 



 

#bedriftsidrett #cup #bergen #hygge

 

Om å finne kjærligheten når man er syk

For noen uker siden ble jeg oppringt av en ukjent, og veldig hyggelig mann. Han fortalte at han holdt på å skrive bok om Parkinson. Han hadde funnet frem til meg gjennom Parkinsonforbundet. Boken han skriver er både en skildring av egne og andres erfaringer med det å leve med denne uforutsigbare sykdommen. Han hadde også intervjuet nevrologer og andre fagpersoner. Meg ønsket han å intervjue fordi i mengden av intervjuer han hadde foretatt, «manglet» et intervju med en kvinne som hadde fått diagnosen i ung alder. Spennende, syntes jeg og jeg stilte velvillig opp til intervju, eller vel, det var mer som en veldig hyggelig samtale med en god venn. Han hadde forberedt seg godt og stilte mange og også utfordrende spørsmål som satte hjernevirksomheten i gang. En del av spørsmålene hadde jeg ikke tenkt så mye på fra før.

 

Ett av spørsmålene gikk på dette med å finne en kjæreste når man har en alvorlig diagnose; hva det betyr for den som  er syk og også noe rundt andres reaksjoner. Tilfeldigvis opplevde jeg en reaksjon på akkurat det nylig, hvilket inspirerte meg til å skrive dette blogginnlegget. 

 

Lørdag kjøpte jeg meg ny sykkel. Den kjøpte jeg i en sportsforretning i Asker. Min samboer var med. Det er veldig greit med hans støtte til slike kjøp, synes jeg, både fordi det handler om en vare som koster flere tusen kroner og fordi det ikke er enkelt å få den med seg i bilen. 

 

Jeg var strålende fornøyd med kjøpet, helt til vi kom hjem. Også i år har vi meldt oss på Lillehammer - Oslo, samboeren min og jeg, og under et så langt ritt, er klikkpedaler et must. Dermed måtte pedalene som fulgte sykkelen, byttes ut. Det skulle vise seg å være helt umulig. Den ene pedalen satt som limt fast. Mandag bar det tilbake til forretningen - uten samboeren min. En halvtimes venting senere var konklusjonen at jeg fikk ta med meg en annen ny og helt lik sykkel hjem. Endelig kommer jeg til poenget; en av de ansatte, som åpenbart kjente meg fra lørdagen, og jeg, begynte å snakke sammen om sykling/trening og Parkinson. «Du skal være glad du har en mann», sa hun. Den har jeg hørt mange ganger før, men først denne dagen reagerte jeg på det, sikkert noe inspirert av forfatteren som intervjuet meg. Jeg vet damen i forretningen ikke tenkte så altfor mye over hva hun sa og at hun så absolutt ikke mente noe galt med det. Derfor kommenterte jeg det ikke utover at «Joda, jeg er heldig!» Selvfølgelig er jeg heldig som har en samboer, en som støtter meg og som er der for meg i tykt og tynt. Poenget mitt er: hva med han? Er ikke han heldig da? Det er så lett å si akkurat de ordene til en som er syk: «Du er heldig som har han/henne». Hvorfor skal det bare ses fra den ene siden? Joda, jeg er heldig, men så tenker jeg at han er da sannelig heldig han også. OK, han tar seg av mange av de tunge oppgavene, men jeg bidrar også mye - med mine ting, som for eksempel å gjøre det hyggelig rundt oss.

 

Av en som selv har Parkinson fikk jeg høre at vedkommende var overveldet over at jeg hadde fått meg kjæreste etter flere år med en slik diagnose. Hvorfor skulle jeg ikke det, tenker jeg? Hvorfor skulle ikke en mann bli glad i meg og behandle meg med respekt? JEG ville ikke blitt glad i en som  ikke behandler MEG med respekt. Gjensidig respekt er en nødvendighet for meg. 

 

Da jeg fylte 50 var jeg nok litt der selv: jeg visste hva som ville komme med tanke på diagnosen min, dog ikke at sykdommen ville utvikle seg såvidt raskt. Jeg var opptatt av å finne kjærligheten igjen før jeg ble for syk, for jeg fryktet jeg at ingen ville bli glad i meg. Nå vet jeg bedre. 

 

Selvfølgelig kan man ikke se bort fra at enkelte lar seg skremme bort av et handikapp. Greit nok det, men da var vedkommende heller ikke verdt deg eller meg. Til syvende og sist tror jeg at ekte kjærlighet handler om å se forbi ditt handikapp, se deg som den DU er.

 

For øvrig er jeg spent på boken som snart skal utgis. Tusen takk til forfatter og fotograf for hyggelig samarbeid. Jeg fortsetter på MIN bok...

 

Ønsker dere alle en herlig 17. mai med den/de dere har kjær!

 

Denne er byttet ut, selvfølgelig med bistand fra min samboer....

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kjærlighet #helse 

Livet på Nevrologisk avdeling - på kontroll etter parkinsonoperasjon

Hva skal jeg si? Velkommen tilbake til bloggen min, kanskje. Det forrige innlegget skrev jeg i februar. Samtidig takket jeg for meg?.Fortalte da om boken jeg holdt på å skrive og som jeg fortsatt skriver på. Siden mange sier at de savner innleggene mine, tar jeg oppfordringen om å fortsette og skrive?.., i hvert fall en stund til. Tusen takk for alle tilbakemeldinger.

 

Denne gangen skriver jeg om en opplevelse jeg har mens jeg enda er midt i opplevelsen; om det å være innlagt på Rikshospitalet, Nevrologisk avdeling, men denne gangen kun for kontroll og eventuell oppfølging. Eller slik jeg opplever det; for sosialt samvær. Det siste sier jeg kun fordi jeg er i såpass god fysisk form at jeg nærmest ikke kjenner behov for at det foretas endringer.

 

Kontrastene fra første gang jeg kom hit, er enorme. For litt over ett år siden var det en svært så spent og nervøs, og ikke minst usikker, dame som fomlet seg frem til den rette avdelingen; Nevrologisk avdeling. Bare det å finne frem, kan nemlig by på store utfordringer, og glassgangen ble lang for en som stadig fikk gå-stopp.

 

Da jeg ankom sykehuset i går, tenkte jeg nettopp på alle utfordringene jeg møtte første gang. Nå fantes jeg ikke nervøs, gikk direkte til avdelingen uten noen som helst problemer og i mottaket ble jeg straks gjenkjent og hilst blidt velkommen. Deretter tuslet jeg videre inn på kjøkkenet hvor verdens hyggeligste dame ønsket meg velkommen tilbake, hentet meg en kopp kaffe og satte meg  godt til rette i oppholdsstuen. Ganske snart ble stuen fylt opp med pasienter, noen kjente og kjære og noen nye og etter hvert kjære. Her deles pasienthistorier og erfaringer. Det er en overraskende åpenhet her inne i oppholdsstuen. Noen historier får deg til å le så du nesten knekker sammen, andre historier får frem tårene. Det er i det hele tatt utrolig hvordan de aller fleste takler sine diagnoser. Så godt som alle, viser en utrolig styrke og et pågangsmot som mildt sagt er beundringsverdig. Det er så mange skjebner, men de fleste opplever nok at de enten reiser hjem med en diagnose som kan behandles eller etter å ha vært gjennom en operasjon som har bedret livskvaliteten deres vesentlig.

 

Det er min 5. innleggelse her på avdelingen. Denne gang for kontroll og oppfølging. Min historie er en solskinnshistorie. Jeg er svært takknemlig for å kunne si det. En historie som har grepet meg spesielt denne gangen, er historien til en jeg ble litt kjent med i den tiden da jeg selv ble operert. Alt da var jeg i superform og syntes det var trist å registrere at denne pasienten åpenbart ikke var blitt bedre. En av de første jeg møtte i oppholdsstuen var nettopp denne pasienten. At det var samme person skjønte jeg ikke før vedkommende snakket til meg og takket for sist. Du verden hvilken forandring! Det viste seg at elektrodene i hodet var plassert feil med det resultatet at den positive effekten uteble. En ny operasjon hadde altså rettet på det. Du verden hvor jeg gleder meg med denne pasienten!

 

Alt er ikke bare fryd og gammen her på avdelingen. Selv skulle jeg i følge innkallingen stille her på sykehuset kl. 12. Vår generasjon er opplært til å overholde tidspunkter, og til å ha respekt for andre og deres tid. Man kan imidlertid spørre seg om hvorfor JEG skal stille kl. 12 når NEVROLOGEN kaller meg inn først 7 1/2 time senere. Selv måtte jeg også «mase» meg til et rom (skulle jo legges inn) og endelig, etter 6 1/2 times venting, kunne jeg ledsages til rommet mitt. Nevrologene har svært lange og travle vakter og opplever en stressende hverdag. Ikke minst er de fantastisk dyktige. Verken nevrologene eller sykepleierne er å klandre for at avdelingen ikke er helt «on track». Problemet må nok løftes enda høyere. Til tross for at sykepleierne er smilende og hyggelige, skinner det igjennom at de ikke er veldig fornøyde over situasjonen. De skal for øvrig ha en stor, stor takk for alltid å være tilstede for oss pasientene. Englene våre kommer løpende så snart det er noe og kommer også innom uten at vi ber om det. Her tar de seg tid til oss. 

 

Jeg finner det vanskelig å klandre den avdelingen som faktisk har reddet meg fra en tung fremtid totalt dominert av Parkinson. Samtidig håper jeg det tas tak i rutinene slik at det blant annet legges til rette for at de som har behov for et rom der de kan slappe av, eller som har behov for en snarlig vurdering av nevrolog, kan få det. Vanskelig kan det også være å kommunisere de rette ordene til pasienter som ikke har vært like heldige som meg og til pasienter som er under vurdering med tanke på operasjon. Begge gruppene har behov for å ha tro på at det er mulig, men på ulike måter.

 

Og med meg? Joda, veldig bra. Ingen justeringer av strøm og ingen Parkinsonmedisiner. Jeg vet så inderlig vel at jeg er heldig. Fikk utlevert «fjernkontroll» i dag. Den representerer en trygghet, men jeg akter så absolutt ikke å røre den med mindre «utstyret» slår seg av. Kunne vært interessant å oppleve reaksjonen min om jeg slår den av, men den spenningen skal jeg nok klare å stå over.  



 

 

 

#Parkinson #nevrolog #sykepleier #pasienter 

 

"Farvel Mr. Parkinson. Back to business!"

Kjære dere som har fulgt bloggen min de siste månedene. Bloggen susanshverdagsgleder.blogg.no skulle, som arbeidstittelen tilsier, slett ikke bare handle om Parkinson. Jeg har alltid vært glad i å skrive og hadde mye på hjertet - om det meste. Samtidig ønsket jeg å formidle noen tanker om det å få en alvorlig diagnose, om hvor viktig det er at du bestemmer deg for å ikke gi opp, men at du finner din egen måte å takle den på. Vi er alle forskjellige og DU er den nærmeste til å vite hva som fungerer for DEG. At jeg gjennom bloggen har fått skrevet ned mye av det jeg har tenkt på, har gjort meg godt. Å kunne bidra, i hvert fall litt, til at andre har klart å vende tankene inn i et mer positivt spor, har vært verdifullt for meg. 

 

Den lunefulle Mr. Parkinson skulle altså vise seg å gjøre sin inntreden også her i bloggen min og ta mer og mer over. Akkurat slik det har vært i livet mitt for øvrig. Det er kanskje ikke til å undres over at det ble slik med tanke på han stadig fikk et større grep om kroppen og hjernen min. Etter hvert merket jeg meg at innleggene som omhandlet Parkinson, og tiden rundt og etter operasjonen, var det som traff leserne mest. Derfor lot jeg Parkinson få dominere innleggene mine. For meg har det vært godt å få dele tankene med dere. De siste ukene før operasjonen ble ganske så intense og tankene dreide seg om denne ubehagelige karen nesten hele tiden; gleden over å være så heldig å få tilbud om operasjon, forventningene om å få en ny mulighet, spenningen rundt hvor bra jeg kunne bli og ikke minst frykten for selve operasjonen. Ja, jeg vil tro jeg har dekket hele følelsesregisteret. 

 

Dersom du søker etter slik informasjon på nettet, ser du raskt at det ikke er skrevet mye om det. At det er et behov for informasjon om kroniske sykdommer og hvordan vi som har har en alvorlig diagnose lever med den og takler den, er åpenbart av stor interesse. Men; husk at ingen kan fortelle DEG hvordan DU skal leve DITT liv med alvorlig sykdom, men kanskje kan du hente noen tanker fra meg og noen fra andre i samme situasjon. Jeg må innrømme at jeg er både stolt av og glad for at så mange har fulgt bloggen min.Tusen takk til alle dere som har bidratt til å  bidra til å gjøre min store skriveglede enda større, ved at dere har lest og kommentert innleggene mine.

 

Dette innlegget blir antakelig det siste på bloggen min. Legg merke til ordet «antakelig». Neste uke skal jeg atter tilbake til et tilnærmet normalt liv; jeg skal tilbake på jobb. Jeg er så heldig at jeg har en interessant og givende jobb og fantastiske kollegaer. Derfor må jeg nå gjøre noen omprioriteringer slik at jeg kan komme meg gjennom arbeidsdagene på en god måte. For meg innebærer det å prioritere søvn og trening. Jeg er veldig spent på hvordan det blir og håper at de rundt meg forstår at jeg må bruke tid på denne omstillingen. Selv om jeg virker frisk, er det sider ved Parkinsonsykdommen som fortsatt plager meg og som gradvis vil bli verre, blant annet den kognitive siden. En gang i tiden var jeg god på planlegging og organisering, men i dag har jeg mer enn nok med å organisere meg selv, slik at jeg kommer meg ut døra om morgenen. Men jeg satser friskt på fortsatt mange gode å på jobben. At jeg fortsatt føler at jeg  har mye å bidra med i jobbsammenheng, ser jeg som et godt tegn.

 

Som jeg har nevnt ved flere anledninger, er trening viktig. Ja, faktisk vil jeg påstå at det er viktig for alle ut i fra de forutsetninger man har for å kunne trene. Trening gjør godt for kropp og sjel, ja, det er noe alle vet. Jeg vil også legge til «hode». Så sant du trener i porsjoner som passer DEG, vil bonusen være at du tilføres god og positiv energi. For oss som har Parkinson gjør det godt å tvinge hjernen til å gjøre bevegelser som utfordrer den til å sende signaler ned til beina - signaler som gjør oss i stand til å sette det ene beinet foran det andre. Det kan for så vidt være hva som helst; sykle, løpe, gå, svømme, bokse m.v.  Forsøk å gjøre noe som er lysbetont for DEG. Selv tar jeg gjerne med meg kameraet ut og nyter en rolig tur mens jeg tar bilder. To gode opplevelser i ett! Før operasjonen trente jeg nær sagt hver eneste dag. Etter operasjonen måtte jeg selvfølgelig ta det rolig i en periode. Det medførte at kiloene kom på, hvilket jeg så absolutt ikke trives med. Nå ser det ut til at jeg atter kan trene. Nevrologen kunne ikke uttale seg mer konkret rundt spørsmålet om når jeg kunne gjenoppta treningen enn: «Du får prøve deg frem». I helgen gjennomførte jeg tre-timers maratonspinning. Det er vel unødvendig å si at jeg var stolt av meg selv da jeg gikk derfra, og lykkelig fordi det hadde gitt meg svaret jeg trengte; jeg kan atter nyte treningen som før!

 

Etter nyttår har ellers tiden vært preget av «senskadene» som har oppstått etter alle «Parkinsonplagene». For eksempel vil det at du går «feil» gjennom flere år, medføre problemer for hele kroppen, ikke minst for ryggen. Etter å ha oppsøkt lege, fotterapeut, optiker og fysioterapeuter, kan jeg endelig si at alle «skavanker» er i ferd med å rette seg. Synes det er et tegn på hvor godt resultatet av operasjonen har vært, når jeg nå har tatt tak i «bagatellene».

 

Selv om bloggen min kanskje  avsluttes med dette innlegget, er det i hvert fall ingen som helst «fare for» at jeg vil slutte å skrive. I disse dager skriver jeg på noe jeg etter hvert håper skal bli en bok. I den anledning ber jeg om hjelp fra dere lesere: Med tanke på at boken skal omhandle det å leve med Parkinson og tanker rundt og etter Parkinsonoperasjonen, er det sikkert sider ved diagnosen eller operasjonen jeg ikke har nevnt i dette eller i tidigere innlegg. Derfor benytter jeg anledningen til å spørre dere om det er temaer dere ønsker at jeg skal skrive om. På forhånd tusen takk for tilbakemeldinger.

 

«Back to business» og et «normalt» liv. Alternativet er ikke en gang til å tenke på. Jeg er evig takknemlig for å ha fått denne nye muligheten! Med det ønsker jeg dere alle en god fremtid med god helse og mange hyggelige og positive opplevelser underveis:-)

 

 



 

#parkinson #operasjon #fremtid #helse

Parkinsondiagnose - og hva nå?

Tenk deg at du sitter hos fastlegen din. Du har følt deg litt sliten og nedstemt en stund. De siste ukene har du fått kommentarer fra folk rundt deg om at den ene armen din henger slapt ned når du går. Selv har du merket at du går saktere og sliter litt med å få med deg det ene benet. Det som er avgjørende for at du endelig bestiller time hos fastlegen din, er at du også har merket antydning til skjelving i armen. Du vet med deg selv at noe er galt, men allikevel da legen sier at han mistenker at du har Parkinson, tenker du først at «Å nei, det er et skudd i blinde!». På det tidspunktet vet du ikke mye om Parkinson utover at det er en bevegelsessykdom som rammer stort sett eldre menn - altså en gammelmannssykdom. Hvordan kan det da være mulig at du, en dame i begynnelsen av 40-årene har denne sykdommen?  At det i dag er stadig flere unge kvinner som rammes av Parkinson, vet du ikke enda. 

 

Hva kan denne i utgangspunktet overraskende utviklingen skyldes? Jeg har min egen teori om det. De som har «Parkinsongenet» og som stresser mye, og kanskje er deprimert som følge av stress, kan lett påskynde utviklingen av sykdommen. Kvinner, yngre kvinner, stresser mye mer enn før. De skal rekke over alt; barn, mann, venninner, jobb, hjem, aktiviteter, trening??..

 

Tilbake til diagnosen du nettopp har fått vite at du med 99% sikkerhet har. Du kommer hjem, setter deg ved PC?en og leser omtrent alt du kommer over om Parkinson -  også om symptomer som kan oppstå etter mange år. Etter hvert som du leser, går den brutale sannheten opp for deg: Du har Parkinson! Et par uker senere får du diagnosen. Du kan ikke annet enn å forsøke å fordøye det og tenke med deg selv at: «Diagnosen er klar og jeg må gjøre det beste ut av dette.» Det nytter ikke å legge seg ned og synes synd på seg selv. 

 

Mange tenker: «hvorfor meg?» Jeg har ikke brukt energien min på det. Kanskje er det fordi jeg i ettertid forstår at det ligger i genene i min familie. Min far fikk diagnosen etter meg. Min farmor fikk riktig nok ikke diagnosen, men når jeg nå tenker tilbake på den stillferdige, litt skjelvne og nydelige bestemoren min, kjenner jeg meg igjen og jeg bare vet at også hun var rammet.

 

De fleste som får denne diagnosen vet lite om det sykdommen. Selv leste jeg mye den første tiden, om dens utvikling, behandlingsformer og forskning. I dag, 9 år senere, leser jeg stort sett kun om forskning - om hva som rører seg på dette feltet. 

 

Det er viktighet å sette seg godt inn i sykdommen. Du må kjenne til hvordan sykdommen utvikler seg, hvordan den vil påvirke deg, hvordan du kan leve best mulig med sykdommen og om behandlingsmetoder. Da jeg hadde satt meg inn i det, tenkte jeg at ok, nå vet jeg det jeg trenger å vite og nå må jeg se fremover. Ta et steg av gangen og gjøre det legen mener er best for meg. 

 

Det jeg hadde lest om Parkinson var ikke særlig lystig med tanke på fremtiden. For det første rammer den på flere områder enn jeg var klar over. 

  • Den rammer bevegelsene dine: du blir treg.  
  • Den rammer musklene dine: du blir stiv
  • Den medfører skjelving (som oftest), dårligere balanse og energiløshet. Dette er en hjernesykdom som oppstår fordi du har en nedsatt mengde dopamin i hjernen. Dopaminmangelen kan også medføre utfordringer i forhold til å planlegge og organisere - og ikke minst får mange store søvnproblemer.

 

Ja, sånn er det - hardt og brutalt. 

Men jeg visste også på det tidspunktet at Parkinsons sykdom kan arte seg forskjellig fra person til person. Noen opplever rask forverring, mens andre går i mange år uten å ha spesielt besvær. Du tenker selvsagt at du er i den siste kategorien. Derfor gjør du naturligvis som du får beskjed om, tar pillene dine når du skal og lever mest sannsynlig godt med medisinene i flere år. Det du antakelig ikke vet, er at etter noen år vil bivirkningene av medisinene dominere livet ditt. Jeg vil faktisk si at ufrivillige bevegelser er utrolig tøft å takle - både fysisk og psykisk. Den psykiske siden er neppe nødvendig å forklare , men den fysiske, innebar at jeg i mine dårlige perioder, off-perioder, jobbet veldig med meg selv for å motarbeide disse bevegelsene. Et to timer langt restaurantbesøk kunne bli fryktelig slitsomt når du hele tiden skulle jobbe mot din egen kropp.

 

Som de fleste av dere kjenner til, er jeg operert og symptomene jeg beskriver ovenfor har enten helt, eller så godt som, forsvunnet. Det er sikkert ikke vanskelig å forstå at jeg er glad for at jeg har fått muligheten til en ny start.

 

Det hender allikevel jeg tenker: «Hva om jeg fikk diagnosen i dag og samtidig hadde den erfaringen jeg nå besitter, ville jeg da forsøkt andre muligheter enn å hive i meg store mengder medisiner?» Ja, er svaret på det, i hvert fall så lenge som mulig. Jeg ville satset på trening og kosthold. Jeg tror ikke jeg f.eks.  hadde vært i stand til å kunnet sykle Den lille styrkeprøven i fjor sommer, noen måneder før operasjonen, om jeg ikke hadde trent mye både før og etter at jeg ble syk. Under trening har jeg alltid vært i storform og ingen har kunnet se at jeg har vært syk. Ett unntak har det vært, nettopp da jeg syklet de 19,1 milene mellom Lillehammer og Oslo. Den siste delen av løpet virket det som kroppen ikke hadde noen effekt av medisinene, og jeg var fullstendig i off de siste milene. 

 

Jeg har hatt tre lengre treningsfravær av andre, og vanlige, fysiske årsaker i løpet av årene med Parkinson. Hver gang har sykdommen tatt et langt og brutalt sted i feil retning. Allikevel verken kan eller vil jeg si at basert på min erfaring, bør andre nydiagnostiserte følge mitt «råd». Du må selv finne ut hva som er riktig for deg.

Men; lev livet, reis og kos deg. Forsøk å ikke bare la dagene komme og gå, men gjør det beste ut av dem, ut i fra egne ønsker og forutsetninger.

 

 



 

 

#Parkinson #diagnose
 

Godt nytt år med et smil

Godt nytt år, kjære lesere. Håper hver og en av dere har hatt en god jul og en flott start på det nye året. Måtte 2017 bringe mye glede og ikke minst god helse. Selv har jeg i flere år erfart hvor vesentlig god helse er, og det med stor takknemlighet jeg går inn i det nye året med visshet om operasjonen, eller mirakelet som er det rette ordet å anvende, har bidratt sterkt til det.

Operasjonen har virkelig vært en suksess. Det har heldigvis ikke endret seg. Da jeg var på sykehuset husker jeg at nevrologen så noe bekymret på meg da jeg forsøkte å reise meg fra en stol, men ikke klarte det på grunn av smerter i korsryggen. Han lurte på om jeg fortsatt har smerter som følge av Parkinsons sykdom. Jeg svarte raskt at «det å ha smerter som ikke har noe med Parkinson å gjøre, er helt ok fordi det får meg til å føle meg «normal», og at det sikkert snart vil gå over». Før operasjonen kunne jeg ikke med sikkerhet si om «vondtene» skyldtes Parkinson eller rett og slett det faktum at det var 10 år siden jeg fikk diagnosen, det vil si at jeg jeg har blitt eldre. Huff da?.

En annen side ved det å planlegge livet ut ifra gode perioder, er at familie og venner, bortsett fra de aller nærmeste, ikke helt forstår hvor syk man er. Selv var jeg for en mester å regne når det gjaldt å fremstå som mye friskere enn jeg i realiteten var. Kontoret mitt, var for eksempel et nyttig gjemmested da jeg hadde dårlige perioder. Jeg kunne sitte ved PCén og jobbe og skrive ut dokumenter, men jeg hentet ikke dokumentene før den dårlige perioden var over. Hjemme var det litt på samme måte. Jeg gikk ikke ut før jeg med sikkerhet visste at jeg ikke ville stoppe opp eller på annen måte vise at jeg var sterkt preget av sykdommen. I tiden like før operasjonen kom de dårlige periodene såpass hyppig, at jeg rakk lite mellom slagene. Hvor fornuftig det var, ja, det kan diskuteres. Hva oppnådde jeg?Forfengelighet er nok det rette ordet å anvende når jeg skal beskrive hvorfor?

Nå har vi så smått startet på dag 2 i det nye året - et år som ser å bli et godt år på alle måter: operasjonen har gitt meg livet tilbake, jeg kan igjen være deltager i hverdagslivet som hele tiden ruller og går; en spennende jobb venter på meg, et nytt flott kontor, flotte og omtenksomme kolleger, jeg har en god og omsorgsfull samboer, flotte barn, en familie og venner som bryr seg. Jeg er heldig. Håper dere der ute kan si det samme og glede dere over hver nye dag. 

Har du forresten tenkt over hvor lite som skal til for å glede andre? For eksempel et lite smil? Selv har jeg når jeg for eksempel passerer en person som sender meg et smil, vært meg bevisst lenge etterpå at jeg fortsatt smiler for meg selv bare ved tanken. Derfor synes jeg vi skal innlede det nye året med å sende et strålende smil og si «godt nytt år» til minst tre ukjente personer i løpet av dagen i dag. Det verste som kan skje er at du ikke får et smil eller et ønske om et godt nytt år tilbake.  

Tar du oppfordringen? Du skal se det gjør også din dag ekstra fin. Spre glede og ta vare på hverandre, det skal så lite til.

 



#nyttår #helse #pa​rkinson #smil #glede

"Hva ønsker du deg til jul, mamma?"

Det nærmer seg julaften med stormskritt. Når dette skrives befinner jeg meg i Spania. Det er natt, det blåser med en styrke på 54 km/t og regnet har fosset ned hele dagen og det skal det sannelig også gjøre de to neste dagene. Julestemning? Jo, den får man når man er inne på et lukket shoppingsenter og ikke kan se ut på uværet som herjer. Her i alt virvaret og julepynten som blinker i alle regnbuens farger, kan man ane litt av den samme stemningen som på et norsk kjøpesenter like før jul.

Hjemme venter ribba på å bli tatt opp av fryseren, julekakene er i anmarsj, noen gaver skal hentes på postkontoret når vi kommer hjem og de resterende ligger i kofferten pent pakket inn og venter på å få komme til Norge. Vi kan ikke (i hvert fall ikke foreløpig) tenke oss å feire jul i Spania.

Så sitter jeg da her mens taket nærmest blåser bort og leser på fb. Brått kommer jeg over dette innlegget, et innlegg jeg for øvrig ikke kjenner opphavet til:  

 

«Ungene mine spør meg det samme spørsmålet hvert år. Etter å ha tenkt på det, bestemte jeg meg for å gi dem et oppriktig svar:

Hva jeg ønsker meg til jul? Jeg ønsker meg dere. Jeg ønsker at dere skal fortsette å ringe og komme på besøk, jeg ønsker at dere skal stille meg spørsmål, be meg om råd, fortelle meg om deres problemer, spørre om min mening, be om min hjelp. Jeg ønsker at dere skal ringe eller komme til meg å rase over deres problemer, rase over livet, hva som helst. Fortelle meg om jobben, deres bekymringer, deres gleder. Jeg vil at dere skal fortsette å dele deres liv med meg. Ring eller kom hit og le med meg, eller le av meg, samme for meg. Høre dere le er musikk i mine ører. Robb kjøleskapet vårt, vær så god. Jeg vil faktisk ikke ha det på noen annen måte. 

Vi har brukt størstedelen av livet vårt på å oppdra dere som best vi kunne, og ikke for å skryte, men vi har gjort en bra jobb. Så nå, gi oss tid til å lene oss tilbake og beundre vårt arbeide, jeg er usigelig stolt av dere. Jeg vil at dere skal bruke pengene deres til å bygge et godt liv for dere selv og deres familie. Jeg har alt jeg trenger. Jeg vil bare se dere lykkelige og friske.

Så når dere spør meg hva jeg ønsker meg til jul, så sier jeg "ingenting" fordi dere har allerede gitt meg gaven min - hele året. Dere!» 

 

Flotte ord fra en mamma. Hun treffer meg virkelig rett i hjertet med de ordene.  Det er så sant så sant det hun skriver. Akkurat slik jeg føler det selv. Litt sårt også, for hun krever virkelig ikke mye av barna sine. «Oppdragerjobben» er gjort og hun er fornøyd med seg selv og sier hun er stolt av barna sine. Viktigst for henne er at barna hennes har det bra. 

Ja, det er akkurat der det ligger. Når barna våre har det bra, har vi mammaer det bra. Når barna har det vanskelig, lider vi med dem. Deres lykke er vår lykke.

Det jeg forventer av mine barn er at de oppfører seg bra. Når det gjelder julegaveønsker er jeg dette året stolt av å fortelle at de selv har erklært at de ikke skal bruke penger  på julegaver, verken til oss foreldre eller seg imellom. Men hva jeg velger å gjøre, vel det må vi vente til julaften  med  å avsløre?.

Mitt ønske for julen er også ganske beskjedent, eller i hvert fall vil noen som ikke har kjent på den overveldende mammafølelsen, synes det. I likhet med hun som skrev innlegget, er barna mine den største og beste gaven jeg kan få. DET er ingen beskjeden gave for meg som mamma. Jeg har også alt, men gjennom sykdommen og redselen for å dø, betyr ting og penger ikke så mye. Penger legger kun til rette for at vi skal kunne ha det bra; som betaling for mat og drikke, for å betale for bosted og klær, det vil si det man trenger til livets opphold og slik at man ikke trenger å bekymre seg for økonomien til enhver tid. Utover det er helse, og de du er glad i, definitivt viktigst. Uten helse er du faktisk ganske fattig, med mindre du er en livsglad fighter.

LYKKE ER Å GJØRE SINE GLEDER ENKLE

Denne julen føler jeg meg så utrolig priviligert: jeg har fire flotte barn som jeg skal feire julen sammen med, jeg har fått mitt gamle liv tilbake etter å ha vært Parkinsonsyk i ca. 10 år, ja, for jeg var heldig å komme gjennom nåløyet og fikk en etterlengtet operasjon. Sist, men ikke minst, har min kjære og jeg flyttet inn i ny leilighet.

Julaften og 2. juledag samles familien hos oss. Det er julegave mer enn nok for meg. Vil ønske mine trofaste lesere, og eventuelle nye lesere, en fantastisk flott og fredelig jul. GOD JUL!


 

#jul #lykke #glede #helse #Spania #Parkinson

Jeg vil, jeg vil - og jeg får det til!!!

Det går bra etter operasjonen. Livet er nesten som før jeg fikk diagnosen Parkinson. For en uke siden var jeg på Rikshospitalet på kontroll for å «stille strømmen» (nytt i mitt vokabular). Må innrømme at jeg var svært godt fornøyd med at nevrologen min ga tydelig uttrykk for  at han var svært fornøyd med effekten av operasjonen. I tillegg til at elektrodene ble plassert perfekt og at jeg var godt trent, tror jeg at viljestyrken min var en suksessfaktor. Viljestyrke har jeg alltid hatt.

 

Jeg har skrevet om bakken bak hytta tidligere - bakken som min samboer og jeg har som mål å forsere hver eneste dag vi tilbringer på hytta, med mindre vi bestemmer oss for en annen fysisk aktivitet. Bakken er av det virkelig tøffe slaget. Til målet vårt er det 4,5 km. Det høres ikke mye ut, men bakken har en stigning på 100 m per kilometer. På en veldig god dag går vi opp bakken med staver på 40 minutter. Fordi den er så bratt tar det nesten like lang tid å gå ned igjen. 

 

Veien til målet kan være full av humper - også i overført betydning. Da jeg forsøkte meg på bakken like før operasjonen kjente jeg raskt at veien opp ville bli lang og vond. Men, jeg hadde satt meg et mål, et mål som jeg da mente var mulig å nå, men som samtidig utfordret meg litt. Det er kun to forhold som kan hindre meg i å nå et slikt mål: 1. at det er fysisk umulig. 2. at det er uforsvarlig. Tanken på hvor lett det ville være å gi opp, streifet meg. Samtidig som jeg gikk funderte jeg på hva som skulle til for å nå toppen denne dagen. Det var bare ett svar på det, nemlig VILJESTYRKE. 

 

Viljestyrke fordrer at du mobiliserer krefter. Det høres enkelt ut, men det trenger det slett ikke være. Men jo mer lystbetont målet ditt er, jo lettere er det. Kreftene styres mye av tankene. Jeg fant ut at jeg kunne velge å fokusere på at jeg hadde en veldig dårlig dag og at bakken ville bli grusomt vond. Jeg kunne synes synd på meg selv, tenkt på de vonde og ømme musklene, smertene i låret, tærne som krøllet seg i joggeskoen og at jeg hadde sovet dårlig natten før. Det ville vært så lett å gi opp. Jeg kunne fokusert på  min egen iherdighet og stilt meg spørsmålet: Hvorfor gjør jeg dette, hvorfor skal jeg alltid være så forbasket flink? Er det for min egen del eller er det for å overbevise andre? DE spørsmålene ville vært selvdestruktive i den settingen. Da ville jeg definitivt ha tapt.                                                                                                                                                                                                                                                                          

 

Men jeg hadde kraften, kraften som ville hjelpe meg opp bakken. Hvis jeg hadde gitt opp ville det først og fremst vært tankene som tillot det, ikke kroppen. Mange gir opp når de møter motstand i livet. Jo raskere og mere målbevisst du går mot målet, jo hardere kan motstanden oppleves.  

 

Du trenger altså en kraftig motor som holder deg i gang og fullt fokus på oppgaven/målet.

Du trenger gjennomføringskraft

 

Det er viktig å beholde roen. Når vi stresser er det som om et slør faller ned foran øynene våre. Vi klarer ikke planlegge, være strukturert, finne løsninger. 

 

Det kan være lurt å sette seg delmål underveis. OK, du har alt gått en kilometer, du kan klare en til. Nå er du nesten halvveis til målet, og det er viktig at du oppmuntrer deg selv. Du holder deg lettere motivert når du opplever at det går fremover. «Et steg av gangen». 

 

Da vi syklet Lillehammer Oslo satte vi oss delmål. Hver matstasjon var et delmål. Ikke en gang underveis tenkte jeg på hvor langt det var fra Lillehammer til Oslo (kun da vi kjørte oppover samme morgen). Fokuset var helt og holdent rettet mot neste matstasjon. Jeg tror det var suksessfaktoren de første 16 milene. De tre siste dreide alt seg om å krysse mållinjen sammen med teamet og å dele opplevelsen med den unike og etter hvert så sammensveisede gjengen. 

 

Når livet av og til butter i mot, er viljestyrke en suksessfaktor for at du skal komme seg opp av gropa igjen. Da har du behov for å ta deg selv i nakken, og faktisk gjennomføre målet du har satt deg, selv om du møter motstand. Tenk deg hva du må mobilisere av viljestyrke for å gjøre noe du ikke har lyst til: gå tur med hunden når det regner og blåser surt, gå i et møte du gruer for, ta husvasken når du bare har lyst til å slenge deg på sofaen. Viljestyrke kan også være å motstå fristelser, som å spise godteri.

Viljestyrke handler i det store  og det hele om selvkontroll og gjennomføringsevne og det å takle motstand.



 

Viljestyrke er viktig i alle henseender. Du kommer ingen vei uten den. Du kan være så flink som bare det, men hvis du ikke har viljestyrke til å gjennomføre, kommer du ingen vei. Heller ikke hvis du begynner å tenke på andre alternativer for å nå målet. 

 

Da jeg var i slutten av 30-årene fant jeg ut at tiden var inne for å bli litt tøffere. Selvtilliten blomstret ikke på den tiden. Det var da jeg fant ut at jeg ville utfordre meg selv ved å gjøre ting jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare eller som jeg var engstelig for. Blant annet bestemte jeg meg for å forsøke meg som instruktør på etatsskolen. På forhånd psyket jeg meg ned ved å tenke på alle mulige og umulige scenarioer, at jeg ikke skulle huske hva jeg hadde forberedt meg på å si, at jeg skulle få vanskelige spørsmål at studentene syntes jeg var tam og kjedelig osv. ikke akkurat selvoppbyggende tanker, men samtidig kunne ikke dagen bli verre. Jeg måtte mobilisere alt jeg hadde av krefter for å gå over dørterskelen til klasserommet den første dagen. Men, jeg hadde bestemt meg på forhånd for at dette skulle jeg gjennomføre. Det var viljestyrken som vant slaget og fikk meg over dørterskelen. Viljestyrken som er helt avgjørende for å gjennomføre ting. 

#viljestyrke 

Separert fra Mr. Parkinson

Ja, slik kjennes det ut. En separasjon som bare er av det gode og uten noen form for  savn. Livet er godt å leve igjen.

 

Den siste uken har jeg fått noen små symptomer tilbake, men det er så ubetydelig at jeg ikke har lyst til å vektlegge det etter å ha slitt med så mangt i flere år. I den sammenheng blir det å være «plaget» av en vond fot for en bagatell å regne. Dessuten skal jeg til kontroll på Rikshospitalet mot slutten av uken og regner da med å forlate sykehuset på fredag med fornyet energi - bokstavelig talt. Strømmen skal nemlig justeres. 

 

Jeg er veldig klar over hvor heldig jeg har vært. Tenk at jeg kan leve et liv nesten uten medisiner. Tar kun medisiner for å bremse utviklingen av sykdommen. Som jeg skriver over er jeg ikke endelig skilt fra Mr.Parkinson, bare separert. Derfor må jeg sørge for at han holdes på den avstanden han fortjener, det vil si så langt unna meg som mulig. Han skal ikke slippe inn i livet mitt igjen!

 

Jeg kan på ingen måte si at selve separasjonen var «lett». Må vel innrømme at frykten i forkant så absolutt var til stede og at operasjonen var tøff, men at jeg hadde gjort den om igjen dersom det blir nødvendig. Hadde nær sagt at den krevde sin «mann». Ja, se der skled jeg rett over i mitt neste poeng.  

 

Jeg vet om mange menn der ute med samme diagnose som meg. Mange er også mye dårligere enn meg. Jeg snakker om unge, flotte menn som som for det første mest sannsynlig skal leve i mange år med sykdommen. Etter hvert tar sykdommen fra dem stadig nye funksjoner. Jeg kan ikke forstå at de velger å ikke la seg operere - selvsagt i de tilfellene der legene mener at prognosene er gode. Mange lar seg ikke en gang bli vurdert. På et vis vil jeg si at  de som ikke lar seg bli vurdert, sier fra seg muligheten til å ha en god fremtid - med Parkinson.                                                                                          

 

Hvorfor ikke  - undrer jeg? Jeg tror det er flere svar. For det første er jeg sikker på at den enkelte ikke innser hvor syk han er. De ser det rett og slett ikke selv. Det gjorde ikke jeg, men nå som jeg er nesten for frisk  å regne, kan jeg se meg selv som den jeg faktisk var. Dessuten tror jeg at redselen for inngrepet, redselen for at noe skal gå galt, kanskje er den grunnen som veier tyngst. Nettopp det  gir meg en særlig  grunn til å fortelle om operasjonen og at den ikke er verken så skummel eller så tøff som antatt. Oppfordrer hermed unge Parkinsonister med store variasjoner i formen, til å bli vurdert. Det gjelder naturligvis både menn og kvinner, men jentene går nok gutta en høy gang hva gjelder å våge/ta sjanser.

 

Tankene mine går videre til MS-pasienter som ikke er like heldig stilt som vi som har Parkinson. For ca 10-15 år siden måtte mange med Parkinson også betale i dyre dommer for å få hjelp utenfor Norges grenser. Nå tilbys hjelpen her. MS-pasientene må altså krysse grensene for å søke nødvendig hjelp. Nå skal jeg ikke påstå at det er mye ledig kapasitet på Parkinsonoperasjoner her i Norge. Det er det ikke. Faktisk er det lange ventelister og ventetiden er ca. 10  måneder. Det er utvilsomt et tydelig tegn på at mange benytter seg av muligheten. Hvordan er fordelingen kvinner/menn, tro?  

 

Selv om man ikke kan forvente en endelig skilsmisse fra Mr. Parkinson, er operasjonen definitivt et skritt i riktig retning. Jeg er overveldet over alle nye muligheter operasjonen har gitt meg, og er så inderlig glad for å ha tatt det store skrittet. Når jeg etter hvert nå kommer i gang  med treningen, ser jeg faktisk ingen begrensninger på noen områder.  

 

Vi går nå inn i den koselige adventstiden. I dag ble jeg spurt om jeg er «julete». Ja, det er jeg. Jeg er veldig glad i denne tiden med juleforberedelser, men er etter 2. juledag føler jeg at julen er over og vil helst rydde den bort. Denne julen ser jeg frem til å feire med mine nærmeste. Å ha alle barna rundt meg er stort for meg. Vi går også inn i julebordstiden, og som jeg har skrevet tidligere gleder jeg meg igjen over å kunne danse - ikke minst TIL å danse. I år stiller jeg på  julebord med  ny look: grått, kort hår. 

 



Julete? Vel, siden midten av november....

 

Det er rett og slett MYE hygge i vente: straks Spaniatur, jobb etter nyttår og noe jeg fryktet var et tilbakelagt kapittel: skal igjen ha spinningtimer for Park og Idrett som forberedelse til sykkelrittet Lillehammer - Oslo.

 

Så Mr. Parkinson: du få forsøke å halse etter og ta meg igjen om du kan. Det har jeg ingen tro på at du klarer.

 

Bye, bye Mister!

 

 

#Parkinson #helse #juleforberedelser #advent #livsglede

 

 

 

 

 

 

Turbulente dager

Sist skrev jeg om å gjenoppdage livet og mulighetene livet har gitt meg etter parkinsonoperasjonen. Nå, nesten to uker senere, er jeg fortsatt strålende fornøyd med resultatet. Derfor synes det å være svært ulogisk at jeg nå har vært nede i en bølgedal noen dager. Du som har fulgt bloggen min hele veien, vet at jeg skriver mye om dette temaet, om å være positivt innstilt osv. Jeg har også skrevet at det ikke er lett og at det krever stor innsats og en positiv innstilling å klatre opp igjen. Med positiv innstilling  i den sammenheng mener jeg at dumme, negative tanker må skyves til side. I tillegg bør du gjøre noe positivt og hyggelig for deg selv, kanskje også unngå personer som trykker deg ned og som bidrar til å holde selvtilliten din nede istedenfor å løfte deg opp og gi deg positiv energi. Sist, men ikke minst; kom deg ut og gå hver dag. Frisk luft og fysisk aktivitet er som balsam for kropp og sjel. En liten spasertur er en flott start.

 

I innledningen skrev jeg at det muligens er litt ulogisk å være nede i en bølgedal etter en operasjon som gir en livet tilbake. Er det egentlig det?

 

I de siste 4-5 årene har off-periodene vært tunge. Bevegelsesvanskene, tankegangen og energiløsheten har tilhørt en 90-åring. I dag er jeg atter 53 år. Kanskje enda yngre fordi energinivået faktisk er høyere enn det som er vanlig for en på 53 år. For å si det slik, har jeg de siste årene opplevd å være, eller i det minste å se ut som og oppføre meg som jeg var gammel, store deler av døgnet. Jeg vil si at jeg har en god forståelse for hvordan det er å slite med aldersrelaterte problemer. Det er helt utrolig at jeg er tilbake igjen - både fysisk og mentalt. 

 

For å beskytte meg selv tillot jeg ikke meg selv å håpe på for mye med hensyn til resultatet av operasjonen. At jeg skulle bli så bra var derfor svært gledelig, ja, ren magi. «Hvorfor er det da så vanskelig å være glad», lurer du kanskje?  I så fall har jeg full forståelse for det. Nå burde jeg bare vært glad og fornøyd og veldig takknemlig for å ha fått den operasjonen og muligheten til å leve et godt liv.

 

Joda, jeg ER veldig glad for det, MEN overgangen ble så stor at den er vanskelig å fordøye. Det er faktisk  litt vanskelig å tilpasse seg den nye tilværelsen som «ung». Etter å ha vært en annen person er det mulig at jeg utrolig nok savner den snille og stillferdige personen jeg var. Nå er jeg tøffere særlig MOT meg selv. Er god til å ordne opp for alle andre - ikke meg selv. En annen ting er frykten for at det gode resultatet svekkes etter som tiden går. 

 

Jeg håper ikke jeg fremstår som utakknemlig og sutrete, for det vil jeg ikke være og det er jeg ikke. Men verden har forandret seg litt siden jeg var «med». Jeg merker at det er vanskeligere å forstå og sette seg inn i hverdagsproblemer. At venninner «klager» over travle dager, en mann som ikke forstår, at de ikke tilbys julebord gjennom jobben osv, må jeg innrømme at jeg ikke er like tolerant som før og at medfølelsen nok ikke er til stede. Etter å ha «smakt på» livet som 90-åring, vet jeg utmerket godt hva som venter oss alle. Kanskje tenker jeg fortsatt  litt som en 90-åring. Det er ikke usannsynlig at det er årsaken til at jeg nå har en særlig omsorg for eldre mennesker.

 

Folk rundt meg var svært oppmerksomme og omsorgsfulle i forbindelse med operasjonen. De store forventningene de hadde ble innfridd. Dermed blir det tatt for gitt at jeg nå er «frisk» og at jeg skal fortsette å være det. Jeg derimot, kan ikke la være å forbauses over stadig nye ting jeg kan gjøre som tidligere var utenkelig. Hver lille ting skrives ned i en liten bok jeg har.

 

Nå går vi inn i julebordsesongen med mye hygge og moro. Jeg merker mer og mer at formen er på vei opp og at jeg gleder meg til det. 





 

 

#parkinson #operasjon #hygge #julebord #glede

Jeg gjenoppdager livet.

Livet er atter fullt av muligheter. Hvem tenker vel på at det å kunne forsyne seg fra en frokostbuffet er en slik mulighet, elIer det å bære en kopp kaffe over gulvet. I dag tok jeg enda et skritt lenger i frokostsalen på et hotell i Bergen. Jeg stekte vafler til min samboer og meg uten å føle meg det minste klønete. Det har jeg ikke gjort på mange år. 

 

Det er så mye jeg nå er i stand til å gjøre som jeg ikke kunne før. Har sagt det før, men jeg føler for å gjenta det i det uendelige: JEG ER SÅ HELDIG!!!! For meg har det aldeles ikke vært noen selvfølge å kunne finne penger i lommeboka mi eller å finne frem i veska. Høres kanskje underlig ut  for deg, men det å skyve ting til side for å lete etter noe, er fryktelig vanskelig når man ikke har energi. Det begynte å bli vanskelig å sminke seg.  Mascaraen og kajalen havnet gjerne på et annet enn der den er tiltenkt. Å gre håret, børste tenner eller skjære brød var nesten umulig. Bevegelsen frem og tilbake var en stor utfordring. 

 

Å kle av og på seg var vanskelig. Ikke minst alle plagg med hekter, glidelås eller knapper bak. Det hendte jeg måtte gå på jobben uten å ha fått dratt glidelåsen opp bak. Jeg hadde ikke energi nok til å tørke av kjøkkenbenken eller trille boller i en off-periode. Nå smiler livet til meg. 

 

Da  jeg var innom jobben på fredag var det en som sa til meg at jeg må ha vært flink til å skjule symptomene. Ja, jeg burde hatt en master i det «faget». Jeg holdt sykdommen i sjakk de første 7-8 årene ved hjelp av trening. Masse trening; syklet, løp, trente styrke og spinning, var spinninginstruktør, ja, faktisk for få måneder siden var jeg instruktør for Park og Idrett, men etter tre lange fravær fra treningen  på grunn av to ganger lyskestrekk og benbrudd,  gikk det raskt feil vei med meg. Synes for øvrig det viser hvor viktig det er at vi som har Parkinson, holder oss fysisk aktive. Jeg ble etter hvert en mester i å skjule symptomene. Dersom jeg var i off, gikk jeg ikke ut av huset. I on-periodene var det stort sett problemfritt og jeg var nesten som før. De store svingningene fra on til off samt at jeg var veldig oppegående på mitt beste med medisiner, var vel til slutt det som var avgjørende i forhold til at jeg fikk operasjon. Jeg fikk beskjed om at jeg var en god kandidat allerede da jeg var til utredning på sykehuset. Må innrømme at fordi jeg så raskt ble mye dårligere, fryktet jeg at effekten ville bli mindre bra ettersom tiden gikk. Jeg var således ikke særlig trygg på at operasjonen ville få et vellykket utfall.



Denne lista kan allerede utvides med mange punkter.

 

På jobben gjorde jeg det samme. Jeg gjemte meg på kontoret i off-periodene og i on-periodene var jeg som før, blid og fornøyd, vil jeg anta. Når jeg syklet de 11 km til jobb hadde jeg stort sett en veldig god dag på jobb etterpå. Velmenende kollegaer var veldig bekymret for meg og mente at nei, dette var farlig for meg. Jeg måtte da ikke sykle hjem på ettermiddagen i den tilstanden jeg var. Det de ikke forstod var at jeg ble mye bedre av å sykle - i hvert fall for en stund.

 

Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal ta det å kunne gjøre de tingene jeg nå kan, som en selvfølge. Jeg skal forsøke å minne meg selv på hvordan livet var, og hvilken fantastisk mulighet jeg har fått til å gjenoppdage livet på nytt. Håper også at innsikten i hvordan det er å være funksjonshemmet, kan bidra til å gjøre meg mer ydmyk, klokere og forståelsesfull  i forhold til at andre sliter. Jeg må også minne meg selv på at jeg fortsatt har Parkinson, men er jeg heldig kan effekten av operasjonen vare livet ut.

#operasjon #Parkinson #livsglede #muligheter 

Etter parkinsonoperasjonen

Jeg har nettopp vært igjennom en stor operasjon, DBS Deep Brain Stimulation, parkinsonoperasjon. Heldigvis var operasjonen svært vellykket. Operasjonen var ganske tøff, men  du verden hva den har gitt. Det er kun 12 dager siden operasjonen, og jeg vet at det er litt tidlig å konkludere. Først et lite sammendrag av de siste dagers hendelser:

 

Jeg var ikke spesielt fornøyd med at nevrologen rett og slett glemte meg sist torsdag og dro hjem uten å komme på legevisitt. Regnet med at fordi han hadde glemt meg på torsdag, ville han komme på visitt tidlig fredag. Da han endelig dukket opp var det sent på ettermiddagen. Ingen unnskyldning for å komme sent, selvfølgelig, og med beskjed om at det ikke var nødvendig å justere strømmen før jeg dro hjem. Neste gang ville være om 4 uker. Søndag morgen våknet jeg til den samme slappe og energiløse verden jeg hadde vært i to uker tidligere. Det var ikke vanskelig å forstå at dette skyldtes manglende justering av strømmen. Mandag morgen ringte jeg til Rikshospitalet og ba nevrologen ringe meg tilbake.

 

I mellomtiden ringte jeg til øyelegen min i Sandvika. Jeg hadde våknet med betennelse på øyet, regnbuehinnebetennelse etter operasjonen og trengte en «øyeblikkelig hjelp-time». En slik betennelse kvalifiserer for det. Til tross for at jeg fortalte dette til damen på sentralbordet, kunne hun fortelle at de ikke hadde ledige timer, ikke en gang for øyeblikkelig hjelp. Hun ba meg ringe legevakta. Ok, først 28 min hvor det bare ringte og ringte i den andre enden, deretter 13 min. i telefonkø. Damen i den andre enden lurte på om jeg hadde feber? Nei? Deretter lurte hun på om jeg hadde utslett? Nei?. Men da kunne jeg jo bestille ny time hos øyelegen min dagen etter, mente hun. Etter å ha lagt på tenkte jeg litt over hva som var blitt sagt. Kunne hun ha trodd at jeg hadde hjernehinnebetennelse? I så fall, hvorfor da bestille time hos øyelege? Jeg var ikke spesielt imponert over helsevesenet etter dette. Etter en runde per telefon til de fleste øyeleger i området, fikk jeg endelig en time på et privat senter og betalte i dyre dommer for det. Helt ok i en slik situasjon, da hjelpen var helt prekær. Tungt å komme seg ut var det også. Hadde ikke vært ute på mange dager. Etter å ha ringt til Rikshospitalet nok en gang, hentet samboeren min meg i byen. Sammen reiste vi til sykehuset.


Ja, her er jeg per i dag. Det gjør ikke så mye at bildet er noe diffust, men man skal ikke skamme seg over hvordan man ser ut, 

slik er jeg, dette hadde jeg forberedt meg på og jeg går ut av huset med rak rygg. Flott hodefasong sa hun som barberte av meg håret... Jeg er klar for julebord!

 

Hele dagen hadde jeg ventet på tilbakemeldig fra nevrologen. Jeg sa til og med til øyelegen at dersom telefonen min ringte mens jeg var der, bare måtte jeg ta den. Det var da legesekretæren svarte meg at: «Jeg kan da ikke stå til ansvar for hva legene lover», at jeg forstod hvor håpløst dette var. Jeg er helt enig i det hun sa, men å fraskrive seg ansvaret overfor pasientene, mener jeg blir feil. På sykehuset satte vi oss til å vente på nevrologen. Han kom, engelen og min «livredder». Strømmen ble justert og mitt nye liv kunne begynne. En venninne av meg som har vært igjennom det samme, sa til meg en dag at «man kan bli så fortvilet over hvor nonchalante nevrologene kan være, men man ender alltid opp med å være takknemlig overfor dem. De er våre reddende engler.

 

Men: underveis i denne prosessen snakket jeg med flere som mente jeg burde gjøre det ene og at jeg burde gjøre det andre. Nettopp dette med råd fra andre synes jeg har vært en stor utfordring, faktisk helt fra jeg ble syk. Veldig mange mener noe. Jeg er ikke i tvil om at de mener det godt, men hvordan skal et annet menneske som ikke tenker og føler det samme som meg, vite hva som er best for meg? Jeg vet at folk rundt meg bekymrer seg når jeg til tider gjør noe som utfordrer meg: Du kan ikke gjøre det ene og du kan ikke gjøre det andre. Jeg føler at jeg må forsvare omtrent hvert eneste valg jeg tar. Men jeg vil ikke stå til rette, vil ikke forsvare, vil ikke forklare?? Jeg vil leve og nyte friheten til nettopp å kunne gjøre akkurat det jeg vil. Kjenner du deg igjen? Når man havner i en slik situasjon er det gjerne fordi man er syk - og man er gjerne svært sårbar. Da kan det være svært vanskelig å stå i mot. Selv forsøker jeg å vokte meg vel mot å tre en av mine meninger nedover hodet på en venn. Det er helt ok å gi råd, men unngå du skal, du må osv. 

 

Du lurer sikkert på hva som har blitt bedre etter operasjonen. Det er MYE, fantastisk MYE! Listen nedenfor skal jeg ramme inn og henge opp på veggen slik at den alltid vil være synlig for meg og en herlig påminnelse om hvor heldig jeg har vært:

 

  1. Er nesten medisinfri (Tusen takk for godt råd, Ellen)
  2. Har ikke on- og off-perioder.
  3. Kan skrive for hånd og finmotorikken for øvrig fungerer bra
  4. Snur meg lett rundt i sengen.
  5. Reiser meg raskt opp fra en stol.
  6. Har ikke smerter
  7. Mimikken i ansiktet er tilbake.
  8. Konsentrasjonen er forbedret.
  9. Energien er tilbake
  10. Jeg sover godt.
  11. Jeg snakker mye raskere.

 

En festlig historie til slutt vedrørende det siste punktet: Jeg var på Nille og ble bedt om å oppgi telefonnummeret mitt da jeg skulle betale i kassen. Egentlig var ikke damen spesielt høflig fordi hun sa noe slikt som: «Ta det roligere. Du snakker altfor fort!» Jeg smilte bare og gjentok i langsommere tempo. Lite visste hun at hun nettopp hadde gitt meg et fantastisk kompliment: Tenk at JEG ble bedt om å snakke langsommere som har slitt med treg tale de siste årene!!!

#Parkinson #operasjon #DBS #hår #livsnyter

 

Livet i gave - for andre gang

På tide med et livstegn fra meg. Vet det er mange som lurer, bekymrer seg, tenker på meg og som gjerne skulle sett/hørt livstegn fra meg,

 

Her er jeg - fullstendig oppegående og klar til å starte mitt nye liv. For deg som ikke kjenner meg kan jeg fortelle at jeg har Parkinson og nettopp har gjennomgått en DBS-operasjon, ja, en hjerneoperasjon som rett og slett har det potensialet at det kan bidra til å gi en livet tilbake. Det er hva jeg har opplevd de siste dagene. JIPPIIIII! Jeg har fått nok en gang fått livet i gave. Jeg tar det på ingen måte som en selvfølge. 

 

 Et kort referat fra de siste dagers hendelser:

 

Siste uke før operasjonen:

Jeg blir tyngre og tyngre i både humør og form for øvrig.  Det blir en vond, slitsom og skikkelig tung uke uten mange oppturer. Jeg var på nedtrapping på medisinene denne uken  og jeg må nok innrømme at livet kjentes tung da. Den siste dagen tok min kjære en film av meg som ikke akkurat er direkte flatterende. Smart, han ville at jeg skulle huske hvordan jeg hadde vært før operasjonen. På det tidspunktet var jeg ikke helt sikker på om jeg kom til å våkne etter operasjonen. Dumt at ingen forbereder en på hvordan denne uka med nedtrapping, vil bli. På den annen side så blir man så innstilt på operasjon at den skal gjennomføres nærmest uansett. En annen ting er hva det medfører for de pårørende. Barna og min kjære var mine gode hjelpere gjennom den uka. Bare så dere vet det, så er jeg veldig takknemlig for det.

 

Onsdag 19. oktober: 

Kom inn på sykehuset kl 08:00 om morgenen. Etter en halv time kom en sykepleierstudent (for øvrig mannlig) og sa at jeg skulle få et rom hvor jeg kunne slappe av - endelig. Tre timer senere fikk jeg besøk av nok en mannlig sykepleier som kom for å snakke med meg. Avdelingen var fullstendig overbelastet etter legestreiken. Den dagen lå jeg ellers for det meste og skalv av redsel for det som skulle komme. Var ikke særlig høy i hatten da, men en liten trøst var det i at min kjære var til stede og at legen som skulle operere meg kom innom mot slutten av dagen. Hun sa hun gledet seg til operasjonen og fortalte om risiki og situasjoner som kunne oppstå med den største selvfølgelighet og  ro. Jeg var allikevel ikke særlig happy, men kanskje litt beroliget.

 

Torsdag 20. oktober: 

Så var dagen kommet. Jeg må nok innrømme at det føltes som om dette enten var dagen jeg skulle sendes inn i evigheten eller dagen som skulle endre mitt liv fullstendig i positiv retning. Operasjonen jeg faktisk hadde ventet på i to år, og til dels med skrekk og gru, skulle straks begynne. Den som av en eller annen grunn ikke ønsker å lese om hvordan operasjonen forløp, bør kutte ut lesningen her og heller fortsette under lørdag 22.10.

 



Dagen før operasjon.

 

Utrolig nok sov jeg hele 5 timer den natten. Så var tiden kommet. Jeg ble trillet ned til operasjonssalen hvor jeg tror jeg må ha møtt en engel med veldig godt humør. Hun var og skulle vise seg å bli den store gledesspreder og  trøst gjennom hele operasjonen. Denne fantastiske personen skulle jeg gjerne ha omfavnet og gitt en stor og god klem for den fantastiske jobben hun gjorde under operasjonen. HUN utgjorde den store forskjellen for meg.  Deretter fikk jeg på hodekransen som var helt nødvendig for at jeg skulle ligge stille. For å si det sånn, ble det skrudd godt til. Med den på hodet skulle jeg videre til CT. Dette ville være avgjørende for at kirurgen skulle treffe det riktige punktet i hjernen min. Jeg skulle for øvrig være våken de fire første timene av operasjonen for å være i stand til å samarbeide med nevrologen etter hvert.  Så begynte operasjonen. Først på den ene siden, så på den andre. Den første gikk helt uten problemer, men da kirurgen skulle sette i gang med boringen på den andre siden, kan jeg erindre at hun ikke  klarte å komme igjennom kraniet med boret  og jeg begynte vel å ane en panikk da.  Vet ikke helt om du kan se for deg hva som skjer når boret står i revers? Jo, det hopper og danser og det rister noe infernalsk. Skal si jeg var lettet da hun innså hva som hadde skjedd, slik at hun kunne ta boret ut av revers og fortsette boringen. Må innrømme at da dette skjedde var jeg helt sikker på at livet var over for min del. Men, den menneskelige hjernen er tydeligvis full av overraskelser og alt gikk bra til slutt. Deretter fortsatte alt slik det var planlagt på forhånd. Nevrologen ble tilkalt og han og nevrokirurgen ble enige om «koordinatene» for hvor elektrodene skulle sitte. 

 

Etterpå fikk jeg endelig sove, det vil si at jeg fikk narkose. 

Det tok ikke lange tiden før jeg våknet. Min store bekymring var hvilke skader ristingen hadde medført. Heldigvis, kunne man senere på dagen, ved hjelp av en ny CT, kunne konstatere at alt, tross alt, hadde gått bra. Egentlig burde jeg latt det ligge, men klarer ikke helt å slippe tanken på at mye kunne vært veldig annerledes nå.

 

Isteden satt jeg samme dag/kveld smilende og glad i sykehussenga. 

 

Lørdag 22.10- torsdag 26.10:

 

I morgen er det er det en hel uke siden jeg ble innlagt på sykehuset. Selv her hvor tiden mye dreier seg om venting, synes jeg at tiden har gått fort. Har sovet masse og ja, det har vært mye søvn å ta igjen. Jeg så enormt glad og lykkelig over at alt har gått bra. Dessuten synes legene at resultatene er veldig bra, og det er jeg selvsagt veldig fornøyd med. Smertene er borte, alt av rigiditet og treghet og erergiløshet er borte, i hvert fall per nå. Jeg er helt sikker på at jeg kan se en lys og herlig fremtid i møte hvor jeg har alle, tenk absolutt alle muligheter. Ja, jeg har fått livet i gave for andre gang!!!

 

 

#helse #DBS #Parkinson #livet #glede

Min nært forestående kamp mot Mr. Parkinson

Jeg har kalt bloggen min Susanshverdagsgleder. Man kan jo derfor undre seg over temaet denne gangen - at temaet kanskje ikke passer helt til konseptet. Men joda, det gjør det. At den forestående DBS-operasjonen (Deep Brain Stimulation) vil føre til glede, er utvilsomt, og «hverdag», ja, resultatet kommer til å påvirke alle mine dager fremover. Den meget intense Mr. Parkinson forsøker å ta over livet mitt. Jeg har ikke invitert han inn. Dessverre blir jeg heller aldri kvitt han, men har gjennom operasjonen mulighet til å ta tilbake kontrollen over livet mitt. Kom igjen, Mr. Parkinson. Jeg er godt forberedt!

 

Normalt sett går ikke folk rundt og ønsker seg en hjerneoperasjon. Det gjør altså jeg. Det vil jeg tro sier alt om hvor mye Mr. Parkinson forstyrrer livet mitt. Et aktivt liv til tross; Mr. Parkinson klenger seg på meg mange ganger i løpet av dagen, hver eneste dag. Like ofte parkerer jeg han, men tiden han lar seg parkere blir kortere og kortere. Det betyr at min «alenetid», tiden jeg kan gjøre det jeg har lyst til og også alle «må-gjøremålene, stadig reduseres. Ondskapsfullheten til Mr. Parkinson er nådeløs og kjenner ingen grenser.

 

Det er kun to uker igjen til separasjonen fra Mr. Parkinson er et faktum. Kunne jeg skilles fra han, ville jeg naturligvis ha foretrukket det. Nå satser jeg på en lang separasjonstid, helst livet ut. Jeg er uansett svært takknemlig for at jeg får muligheten, muligheten til å bli operert  - muligheten til separasjon. Det er nevrologene ved Rikshospitalet som avgjør hvem som er egnede kandidater. Det er få som kommer gjennom det svært trange nåløyet, ca. 30 i året. Operasjonen er ressurskrevende både når det gjelder tid, kostnader og helsepersonell. Det gnager litt når jeg tenker på alle dem som gjerne skulle vært i mine sko nå, og som ikke selv får muligheten, også innenfor andre pasientgrupper. Allikevel tillater jeg meg å glede meg over selv å ha vært så heldig.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   

 

Det er lenge siden jeg bestemte meg for at jeg ikke ville ha denne Mr. Parkinson som «følgesvenn». Men nesten umerkelig har han sneket seg inn på meg. På en arena trives han imidlertid ikke, og det er når jeg trener. Han liker lite at jeg trener spinning, sykler ute, når jeg løper og alt annet jeg måtte finne på som handler om raske bevegelser. Da kommer han til kort. Da er jeg minst et hestehode foran. I går var jeg på min aller første boksetrening hos Oslo bokseklubb. Jeg har ikke ambisjoner om å kjempe mot Cecilia (tror jeg?). Min kamp i bokseringen skal først og fremst være mot han som tror han er min overmann, Mr. Parkinson. Tror enda ikke han har forstått at jeg ikke gir meg så lett.


Jeg forbereder meg til kamp
 

Jeg har sagt det før og mener det så inderlig: jeg er så lykkelig over den forestående operasjonen og muligheten for å parkere den slitsomme herren for en stund. Flere jeg kjenner har blitt operert forholdsvis nylig. Det har heldigvis vært mange solskinnshistorier. En som jeg har lyst til å nevne spesielt for sin positivitet og åpenbart gode resultat, sier han etter operasjonen er 90 % av sitt gamle jeg og bruker ordet magi når han omtaler den forvandlingen han har vært gjenstand for. Slike solskinnshistorier trenger jeg nå. Vet det er mange skeptikere der ute som fremhever risikoen ved både denne og alle andre typer operasjoner. Jeg velger å stole på kirurgenes erfaring og kompetanse, og er trygg på at nevrokirurgene er de ypperste av de ypperste. Det sies at de aldri har en dårlig dag på jobben. 

 

Snart er det altså min tur. Om det ikke blir direkte skilsmisse fra Mr. Parkinson, så må han i det minste forberede seg på en meget lang separasjonstid! Jeg er klar til kamp!

 

#Parkinson #helse #sykdom #operasjon #kamp

"Eldreomsorg" eller fraskrivelse av omsorg for de eldre

Dette er et tema det skrives mye om, men som allikevel ikke ser ut til å nå inn til folk og ikke minst til de personene som er i posisjon til å gjøre noe med det; først og fremst politikerne. Dette opptar meg mye. Det siste 1 1/2 året har en nær slektning bodd på sykehjem og jeg må innrømme at det er først og fremst gjennom hans skjebne at jeg har fått virkeligheten tredd nedover hodet. Jeg er oppgitt over eldrepolitikken, som nær sagt er er blottet for omsorg. Eldrepolitikk og eldreomsorg er slett ikke to sider av samme sak.

 

Jeg kom akkurat hjem fra nok et besøk hos min nære slektning. I den tiden han har bodd på sykehjemmet har jeg vært på besøk flere ganger i uka, så jeg er på ingen måte en som bare stikker innom i nye og ne og ikke helt forstår hvordan virkeligheten er ved dette sykehjemmet. Jeg er dessverre overbevist om at dette sykehjemmet representerer et gjennomsnitt når det gjelder fokus på de eldres trivsel og velvære. Der, som på andre sykehjem, finner man flotte damer og menn som har levd interessante liv, som har lykkes i arbeidslivet, som har hatt omsorg og oppdrageransvar for sine barn og som har bidratt sterkt til velferden vi nyter godt av i vårt rike land. De har vært arbeidsomme, nøysomme, betalt sin skatt og satt alle andre foran seg selv.

 

Hva får de tilbake fra samfunnet?

 

I dag er de nærmest glemt av samfunnet og definitivt ikke prioritert av politikerne. De er ikke lenger i stand til å ta vare på seg selv fysisk og/eller psykisk. Dette har de ikke bedt om, bare rett og slett blitt eldre som naturlig er. Det du og jeg og politikerne ikke tar innover oss er at også vi snart er blant de som sitter der ved vinduet og stirrer ut med tomme blikk. Men da er vi blant de "heldige". Det er verre for dem som er "oppegående" og som hver dag, hver time føler på sin skjebne.

 

Man får umiddelbart en trist følelse så fort man kommer innenfor veggene på det omtalte sykehjemmet. Kanskje er det rundt 30 år gammelt og ser ikke ut til å ha vært gjenstand for noen form for oppussing siden det var nytt. I dagligstua sitter de samme beboerne omtrent på de samme plassene hver eneste gang jeg er der. De fleste stirrer ut i lufta og er nærmest ute av stand til å kommunisere. Det er sjelden det arrangeres noen form for aktiviteter eller underholdning for beboerne.

 

Beboerne ja, det er nettopp det de er. De gamle bor der, det er deres siste hjem, og det mener jeg vi skal vise respekt for. Rommene deres burde fått en liten ansiktsløftning. Hvorfor ikke forhøre seg med den som bor på rommet om hvordan han/hun vil ha det? Litt maling og et koselig bilde - og mye er gjort. Det skal føles som et hjem. Det trenger ikke koste så mye. 

 

Dette er den brutale virkelighet:

Du som er "til stede" kan ha en nabo som er sterkt preget av demens, en nabo som hyler og skriker slik at det virkelig river i sjelen din, som gjør fra seg på rommet ditt, i ditt hjem, og som hindrer deg i å sove om nettene. Du blir oversett av personalet, får ikke dine livsviktige medisiner til riktig tid, det er knapt noen som stikker innom med mindre de kommer med mat eller medisiner og bare en sjelden gang har noen tid til å snakke med deg. Som svært svekket fysisk dreier livet ditt seg om "skal jeg sitte i stolen eller ligge i senga?" Aktiviteter er nærmest fraværende og lege og fysioterapeut stikker innom en dag i uka, men bare til noen av pasientene.

 

En bekjent fortalte at da han jobbet ved et sykehjem for en del år siden, ble det foretatt en undersøkelse vedrørende hvor lang tid de snakket med «sine» pasienter daglig. Resultatet var nedslående, men ikke overraskende; 14 minutter. Jeg antar at det i dag er redusert med ytterligere noen minutter. Tenk på de som ikke kommer seg ut av rommene på egen hånd og dermed ikke får kommunisert med andre!!

 

Min nære slektning har enda en bekymring og en stor utfordring i hverdagen sin. Daglig har han en reell frykt for å bli slått ned av sin nærmeste nabo på sykehjemmet. Mannen er dement og jeg har hørt at han bokset i sine yngre dager. Av en eller annen grunn er han ute etter min slektning. De kjente hverandre ikke tidligere. Stort sett truer han «bare», men han har også slått min slektning gul og blå - rett i ansiktet. Dette har vi tatt opp med sykehjemmet flere ganger. De sier at mannen det gjelder er så glad i å gå. Derfor er altså denne svært demente mannen på en avdeling han er for syk til å være. Fordi han er så glad i å gå skal han altså være en fare både for seg selv og alle andre på sykehjemmet. 

 

Jeg har tatt opp mange av disse forholdene med sykehjemmets ledelse uten at det har hatt noen effekt. Da jeg nevnte det med å kommunisere mer og oftere med min slektning fikk jeg til svar at de ikke visste hva de skulle snakke om. De kjente han ikke! Ved  en annen anledning, i et møte om hans situasjon ble forhold fra 40 år tilbake trukket frem og faktisk brukt mot han! Enda sier de altså at de ikke kjenner han!

 

Heldigvis finnes det eksempler på sykehjem der beboerne har medbestemmelse. De får være med på å forme sin egen hverdag og blir behandlet som likeverdige mennesker hvor de lever forholdsvis normale liv. Dette burde jo være en selvfølge og en menneskerett. I går var jeg på et sykehjem på et mindre sted i Buskerud og holdt foredrag for de ansatte. Jeg merket meg umiddelbart den gode stemningen som ersket der. Det at de inviterte meg til å informere om Parkinson, viser både at ledelsen ser viktigheten av å sette de ansatte i stand til å gjøre en best mulig jobb og at de er opptatt av at beboerne skal få god og riktig pleie. Hvorfor klarer noen sykehjem å få beboere og ansatte til å trives, men ikke alle? Trivsel trenger ikke koste penger. 

 

Jeg tror det først og fremst skyldes dårlig lederskap, feilprioriteringer og liten respekt for og forståelse for de eldre. Jeg må presisere at de aller fleste som jobber ved dette sykehjemmet gjør sitt beste, men jeg må si jeg er overrasket over hvor dårlig enkelte ansatte kommuniserer med beboerne. 

 

Tenk hva det ville bety med et par ekstra på vakt som hadde som hovedoppgave å gjøre ting sammen med de eldre - og ikke minst snakke med dem. Heldigvis finnes det noen solskinnshistorier. Manglerudhjemmet som har vært mye omtalt i media i det siste, er et godt eksempel på at det går an å gjøre hverdagene på et tradisjonelt sykehjem til et eget lite samfunn  med restaurant, pub og butikk. Noen av de ansatte brukte til og med av sin egen fritid for å sette dette i stand. Det er veldig flott at det finnes slike ildsjeler, men samtidig trist at det må ildsjeler til for at de eldre skal ha det bra.

 

Det er ikke så mye som skal til, men beboerne må stå i fokus. Det fortjener de!



 

#eldreomsorg #eldrepolitikk #sykehjem #helse 

 

Mestere i flytting

Ja, den tittelen har vi gjort oss fortjent til. Selv om ryggen verker og vi er så slitne at vi knapt vet hvor vi er, vil jeg si at den siste ukens flyttesjau har vært effektiv og at vi gjennomførte flyttingen slik vi hadde planlagt. Vi flyttet inn i en flunkende ny leilighet. Noe dårlig oppfølging fra byggherrens side medførte at et par ting ble noe utsatt, men til tross for dette ble vi ferdige med alt i løpet av 11 dager. Tapetene på soverommene er på plass, det samme er alle lamper, bilder og gardiner henger på de tiltenkte plassene, alle kjøkkenartikler er der de skal være, i skuffer og skap og det samme gjelder klærne, i bodene står kassene sirlig plassert i hyllene og ja, hver eneste lille ting er sortert og har funnet sin plass.

 

Vi overtok leiligheten, som altså er i et nytt prosjekt, med litt blandede følelser. Vi hadde vært på ferdigbefaring tre uker tidligere og hadde vel en liten anelse om at alle punktene som ble påpekt da, på 2 A-4 sider, neppe ville være ferdigstilt innen vi fikk overlevert nøklene. Det skulle vise seg å være helt riktig. Så uansett hvor godt ting planlegges, må man være klar over at uforutsette ting kan skje underveis. Risikoen er større når det er flere parter involvert, parter man er avhengig av gjør jobben sin. Vi erfarte at med så mange parter; håndverkere, byggherre, leverandører osv, er god kommunikasjon en forutsetning for en god prosess. Den ene visste åpenbart ikke hva den andre gjorde. 

 

Dette var min 6. flyttesjau på 7 år. Jeg håper og tror at dette var den siste. Merker stor forskjell på formen fra forrige flytting til nå. Flytting er for spreke mennesker. Det er ikke for ingen ting at det anbefales å ikke vente for lenge med å flytte til en enklere bolig. 

 

Men hva har vi så lært av å flytte så mange ganger? Jo, det er mye! For oss var de 7 følgende punktene nøkkelen til suksess:

 

  1. Sørg for å sette av godt med tid. Ta gjerne noen feriedager.
  2. Pass på at du får et par ukers overlapp mellom dato for overtakelse av ny bolig til ny eier overtar din gamle bolig. Det er fint å kunne bruke noen dager på oppussing av ny bolig før du må ut av din gamle. Det sparer deg for mye stress. 
  3. Start nedpakkingen i god tid. Pakk bare ned ting du vet du får bruk for. Vær litt streng med deg selv. Dersom det er noe du lurer på om du vil få bruk for, vil du mest sannsynlig ikke få bruk for det. Har du barn eller barnebarn som trenger utstyr til å stifte eget bo? Er det loppemarkedtid? Til glass og andre ting som lett kan knuses, kan det være lurt å bruke plastkasser med lokk. Da kan du enkelt stable dem oppå hverandre. Ikke fyll kassene for fulle og/eller for tunge. Anvender du gjennomsiktige kasser vil du lett se hva som er i kassene slik at den i første omgang kan plasseres i det rommet den hører hjemme. 
  4. Kjøp eller lån en tralle. Vi brukte egen sekketralle. Den kostet oss under kr 500,-, og var til uvurderlig hjelp. Vi kunne fint stable 3-4 kasser oppå hverandre.
  5. Dersom du skal male eller tapetsere; gjør det før du begynner å fylle boligen med ting.
  6. Andre kasser o.l. fordeles til de respektive rom og innholdet plasseres i skuffer og skap. Samle fortløpende opp papir og annet som skal kastes, i egen sekk for å unngå rot og kaos. Det er en fordel om ikke alle kassene kommer på ett og samme lass. 
  7. Til å flytte de store, tunge møblene, leide vi bil + 2 mann i 3 timer. Det kostet kr 2100 inkl. mva.                                                                                                                         Det er lurt å spare de store møblene til slutt. Da har du rikelig med plass til å sette fra deg ting underveis. Når alt annet er på plass i skuffer og skap er det bare å sette inn møblene, og fylle opp eventuelle skap med tingene som står klar i kasser - og vipps så er du ferdig! 

 

Dette er vår oppskrift. Den fungerte aldeles utmerket for oss og vi var altså i mål etter 11 dager. I løpet av disse dagene ble også vår tidligere bolig ryddet og gjort klar til at det samme firmaet som hjalp oss med flyttingen, skal vaske ut leiligheten. De vasker 8o m2 for kr 2300 inkl. mva,- . Det innebærer alt fra vegger, gulv, skuffer, skap, hvitevarer, vinduer (innvendig og utvendig), samt terrasse.

 

Allerede første gangen vi så det halvferdige prosjektet, føltes det som vårt hjem. Det er en god følelse som bare har forsterket seg ettersom vi har fått tingene våre på plass og satt vårt eget preg på det. Selv om flyttingen gikk glatt, er det utvilsomt slik at det å flytte er en tøff prosess. Slitne, men glade og lykkelige over å være ferdige, kunne vi endelig la oss synke ned i sofaen i går. Vi er strålende fornøyde med vår nye bolig, og vet med 100% sikkerhet at her vil vi trives. Her ønsker å vi å bo!




 

#bolig #flytte #trivsel #flyttetips #hjem



 

Svelvik, Svelvik barndomsdrømmen...

Tiden flyr av sted til tross for at jeg venter på operasjonen. Den har jeg knapt tid til å tenke på, hvilket bare er av det gode. Det skjer stadig mye rundt meg, men så er jeg også rask til å engasjere meg i ting. Nå er det den forestående flyttingen det dreier seg mest om. På mandag får vi endelig nøklene til den nye leiligheten vår, så da, hvis mulig, går tiden enda fortere. Nå er vi i et slags vakuum frem til mandag.

Overskriften er første strofe av Svelviksangen. Tror jeg fortsatt husker hele teksten...

Jeg er stadig på besøk hos min kjære, gamle far på sykehjemmet. Etter et slikt besøk tar gjerne nostalgien litt overhånd. Sist jeg var der gikk jeg en tur på gamle stier og gjenopplevde ting som hendte i barne- og ungdomsårene. Svelvik var et fantastisk sted å vokse opp med sjøen på den ene siden og fjellet og skogen på den andre. Det var et forholdsvis lite sted hvor alle kjente alle. Slik er det ikke lenger. Nå har Svelvik fått bystatus og omkretsen av bebyggelsen blir stadig større. 

 


Vakre Svelvik  med en fantastisk beliggenhet.

 

Det er flott å gå sånn og mimre. For hvert sted man passerer dukker det opp gamle minner. Noen dårlige, men for det meste veldig gode. Turen startet med et besøk på båthavna og videre over brua til Batteriøya, en tur jeg hadde gått så mange ganger før. Nå var det lenge siden sist. Det slo meg at Batteriøya er et underlig navn på ei øy. Mon tro hvorfor øya hadde fått det navnet? Nå vet jeg bedre. Det er en lang historie bak det navnet, men det handler om Napoleonskrigene og forsvarsanlegget som ble bygd på øya i den forbindelse. Engelske skip skulle hindres i å komme inn i Drammensfjorden.

Noe var forandret, siden sist jeg var der, men det meste var heldigvis som før. Fyret stod der i all sin prakt. Dette var imidlertid ikke så høyt og skummelt som det som stod på fastlandssiden tidligere. Det ble revet for mange år siden.
 

I barne- og ungdomstiden gikk vi stadig over til øya for å se på de fine båtene som lå på rekke og rad. Vi fantaserte om at vi en dag skulle eie en slik båt. Nå opptok ikke båtene tankene mine i det hele tatt. Mer interessant var det å se den gamle badeplassen vår og å finne ut hvor faren min hadde båtplassen sin. 

 


En av våre favorittbadesteder.
 

På den tiden var Papirfabrikken en hjørnestensbedrift i Svelvik. Nå var det underlig å se «ruinene» av den gamle papirfabrikken fra sjøsiden. I fabrikkens glansdager hadde faren min ansvar for de store valsene. Det var spennende å  få komme på besøk av og til. Faren min hadde også en oppgave som i våre øyne gjorde jobben hans til den mest spennende og viktigste jobben «i hele verden». Da det var vaktskifte, kl. 14.00, skulle faren min trykke på knappen som medførte at det ulte over hele bygda. Jeg kan huske at knappen var grønn. Da vi ble gamle nok til å gå dit selv, stakk vi ofte innom for å «hjelpe til med» å trykke på den grønne knappen.

Like ved papirfabrikken lå «Tobakkhjørnet», en kiosk som var fylt til randen  av godteri og blader. Jeg var hyppig innom, kan jeg huske. Det var her vi kjøpte for eksempel 2-øres salti som vi fylte opp lommene med. Her regjerte Lydia, en eldre dame som vi nok synes virket litt streng. Vanligvis omtalte vi ikke kiosken som Tobakkhjørnet. Vi sa at vi skulle til Lydia. Lydia hadde alt du kunne tenke deg fra datidens sortiment. Hver lørdag kjøpte vi sjokolade som vi hadde som premier når familien skulle spille bingo hjemme i stua.

 


Her hadde hun kiosken sin, Lydia.

 

Da jeg senere kjørte oppover Storgata kom jeg til å tenke på en spesiell episode fra en av turene hjem etter skoletid. Jeg gikk som vanlig sammen med min beste venninne. For dette var skoleveien vår. Det var vel ikke stort mer enn en kilometer å gå, men denne spesielle dagen hadde vi fått et oppdrag av læreren. Vi var blitt hørt i gangetabellen og venninna mi bommet på 7x 6. Læreren ba henne si høyt i takt med skrittene hele veien hjem etter skolen: «7x6 =42». Måtte jo støtte opp, så hele veien gikk vi i takt mens vi repeterte og repeterte: 7x6=42. Den dagen var den kilometeren hjem lengre enn vanlig. Men øvelse gjør mester. Det hjalp! Det hender jeg kontrollerer om hun kan leksa si fortsatt. Det kan hun!

 


Mye ny bebyggelse, men sjarmen er der fortsatt.
 

De første par årene på barneskolen hadde vi en tanke om at vi var flinke til å synge og opptrådte gjerne for klassen. Ja, vi hadde virkelig tro på det og bestemte oss for å begynne i barnekoret. Dirigenten ville at vi skulle synge tonene han spilte på pianoet. Vi fikk straks en dårlig følelse. Han rynket på nesen og ristet på hodet. Nei vi var ikke bra nok for barnekoret. Kunne vi ikke heller begynne i korpset? Det ble korps, i mange år. Merkelig nok kom vi oss gjennom det første året med en fryktelig streng klarinettlærer. Dersom vi hadde antydning til bollekinn da vi spilte, og for å bevisstgjøre oss på det, satte han et barberblad mot kinnet vårt. Bollekinn når du spiller klarinett er dødssynd. Skulle tro jeg snakker om år 1873 og ikke 1973, som det i realiteten var! Ellers hadde vi mange fine år i korpset. 

 

Jeg kunne fortalt og fortalt i det uendelige. Minnene er mange. Det høres kanskje ikke slik ut, men de er også stort sett av det positive slaget. Svelvik var (og er?) et fantastisk sted å vokse opp. I dag nyter jeg disse stundene når jeg vandrer slik rundt og minnene strømmer på. Jeg skriver dette med en viss fare for å bli oppfattet som jeg minst har passert  de 80?.:-)

 


Svelvikferja som har æren av å betjene Norges korteste fergestrekning over Norges nest sterkeste tidevannsstrøm.

 

#Svelvik #barndomsminner #mimre #nostalgi 
 

Jippi - det blir operasjon i oktober!

Endelig kom det, brevet jeg har ventet på i hele sommer; brevet fra Rikshospitalet med informasjon om innleggelse og operasjon. Tenk deg å vente med lengsel på beskjed om at du skal ha en hjerneoperasjon! Du synes kanskje det høres helt absurd ut, men neppe når man er i den situasjonen jeg er. Det skal skje om noen uker, men ventetiden synes kortere nå som jeg har en dato å forholde meg til. At jeg skal opereres har også blitt mer virkelighetsnært. 

 

Denne helgen har gitt meg nye bekreftelser på at operasjon er det beste som kan skje meg nå.  Jeg hadde store planer om å jobbe litt i blomsterbedene mine på hytta. Hagearbeid har alltid vært en av mine store interesser og ikke sjelden har jeg  holdt på i flere timer i strekk med å stelle i hagen. I går skulle jeg flytte noen blomster, men allerede ved første spadetak skjønte jeg at det ville bli veldig tungt. Du har kanskje ikke tenkt så mye over det, men det å sette foten på spaden for å få den godt ned i jorda, krever at du har en viss balanse og styrke. I går uteble energien, og med den styrken, fullstendig. Men jeg klarte det til slutt. Jeg nekter å la Mr Parkinson styre hva jeg kan gjøre og ikke gjøre. Det får bare ta den tiden det tar.

 

Et stadig tilbakevendende problem i en energiløs periode, er at armene mine og hendene knapt kan brukes til noe. Jeg klarer ikke skrive, finne noe i veska mi eller kle av eller på meg. Kan tenke meg at folk rundt meg finner det litt underlig når jeg en time senere kan gjennomføre en spinningtime med glans eller løfte tunge vekter. Det er utvilsomt slik at folk med min diagnose er veldig opp og ned i formen. Vi har on- og offperioder, men de skyldes ikke selve sykdommen. Når medisinene virker på sitt beste, er mange av oss nesten som før. Off-periodene kommer stadig hyppigere og blir mer krevende med årene. Uten medisiner ville jeg vært mer stabil, men stabilt treg og energiløs, og jeg vil tro at jeg hadde vært sengeliggende. I fjor sommer hadde jeg effekt av en lavere dose enn det jeg inntar i dag, i hele 3- 3 1/2 time. I dag er jeg heldig om effekten av en høyere dose varer i 1 1/2 time.  

 

Ønsker ikke med dette å skremme andre med Parkinson. Vi har forskjellige sykdomsforløp og symptomer. Noen opplever at sykdomsutviklingen stopper opp i perioder. Dette er min variant, en variant som kan være tøff mot meg, men som jeg gjør alt for å kjempe i mot. Nå får jeg altså muligheten til å få litt hjelp på veien, gjennom en operasjon. Jeg ser dette som en stor mulighet som jeg griper om med begge hender. Operasjonen anses som ganske krevende. Den fordrer årvåkenhet og presisjon fra kirurgenes side og den krever også mye av meg som pasient. Jeg vet at dette kan bli tøft, men kaster ikke bort tid og energi på å bekymre meg for dette. Slike tanker skyver jeg raskt bort ved å si til meg selv at hva er vel fire timer mot resten av mitt liv. 

 

Hvilken effekt vil jeg ha av operasjonen? Enkelt sagt sies det at jeg kan bli like bra som jeg er på mitt beste med medisiner. For meg høres det lovende ut da de gode periodene fortsatt er svært gode. Jeg våger ikke forvente noe som helst men har et lønnlig håp om å slippe smerter, bli mer stabil, mer bevegelig, sove bedre og slippe å ta så mye medisiner. Har fulgt med flere som har blitt operert de siste månedene og så langt jeg vet har resultatene vært fantastiske.  Det er så bra at noen våger å stå frem. Det er til stor nytte for oss andre. Min erfaring, blant annet gjennom denne bloggen, er at det er til stor nytte og glede for en selv også. Å få gode tilbakemeldinger som viser at folk bryr seg, er uvurderlig.

 

Mange har spurt meg om jeg gruer meg. Kanskje er det vanskelig å tro meg når jeg hevder at jeg ikke gjør det.  Andre sier at de aldri ville våget å la seg operere selv om de hadde samme diagnose. Jeg tror imidlertid at de aller fleste ville benyttet en slik mulighet. Jeg anser ikke meg selv for å være spesielt tøff, men når du har muligheten til å endre kvaliteten på livet ditt betydelig, ja da hopper du i det. Den som intet våger, intet vinner. I denne situasjonen er jeg sikker på at jeg har alt å vinne, og det handler om resten av mitt liv.

 

Selv om jeg ikke våger å håpe altfor mye, vet jeg at jeg vil bli bedre. Derfor har jeg gjort meg noen tanker om hva jeg ønsker å gjøre etter operasjonen som jeg ikke har vært i stand til å gjøre på en stund. Noe av det største ville

 



 være å kunne danse igjen. Det høres ut som et beskjedent ønske, men det ville bety mye av flere grunner. For det første har jeg alltid vært veldig glad i å danse, og for det andre har jeg virkelig savnet å kunne bevege meg mykere og mer naturlig. Sist, men ikke minst, ville det bety at operasjonen har vært svært vellykket. Jeg er ikke spesielt fan av danskebåten, men da skulle jeg sannelig tatt en tur med "dansebåten" bare for å svinge meg. For ja, jeg vil danse en hel kveld til ende!

#operasjon #parkinson #danse #livsglede #ønske 

Jobben - en viktig del av livet...

Jeg vil anta det er mange syn på hvor viktig jobben er. Grunnen til at jeg i overskriften skriver at den er viktig, er at i dag har den (dessverre) blitt et symbol på hvorvidt du lykkes i livet. Dessuten opptar den mye av tiden vår og ikke minst; vi lever av den. For meg er den også mye mer?.

 

Jeg var såkalt skoleflink og hadde et godt utgangspunkt for videre utdanning da jeg gikk ut av videregående. Egentlig kunne jeg nærmest velge og vrake. Jeg søkte på mye forskjellig og fikk flere tilbud. Samtidig søkte jeg jobb i en statlig etat hvor jeg kunne få full lønn under utdanning. Det endte med at jeg fikk et tilbud fra denne etaten som jeg takket «ja» til. Jeg var stolt av å være en av tre kandidater som fikk et tilbud blant 414 søkere.

 

Min første arbeidsdag, på hilserunden, må jeg innrømme at jeg fikk en liten nedtur da en av de eldre damene lurte på om jeg «virkelig ønsket å kaste bort livet mitt på denne etaten». Hun fikk også presset ut av seg at hennes tre barn var alle akademikere. Nå i ettertid kan jeg le av dette og har faktisk brukt denne historien som en intro når jeg har hatt undervisning på etatsskolen. For hennes ord har virkelig blitt gjort til skamme. I dag har jeg jobbet i denne etaten i hele 33 år og har stortrivdes både med oppgaver og kolleger. Den holdningen, at valget mitt ikke var bra nok, møtte jeg også på en klassefest for en del år siden. En av mine kvinnelige medelever syntes åpenbart heller ikke noe om karrierevalget mitt, og at jeg hadde valgt å få mange barn. Hun mente  at jeg hadde «kastet bort evnene mine» på mine «feilvalg». For en innstilling! 

 

Nå har det seg sånn at barna overgår alt og jeg er selvfølgelig strålende fornøyd med det valget. Ingen ting kan måle seg med barna. Dersom jeg en dag skal se meg tilbake og vurdere de valgene jeg har gjort, vil det neppe være jobben eller utdanningen som opptar meg mest. MEN; for min del har jobben uansett vært en viktig del av livet.

 

Dersom du står i jobben din til du er 67 år, har 8 timers arbeidsdag og oppnår en alder av 85 år, vil du ha tilbrakt ca. 14 % av livet ditt på arbeidsplassen din. Dersom man gjør det samme regnestykket ut ifra kun yrkesaktive år, har du tilbrakt hele 25 % av tiden på jobben. Det er den viktigste grunnen til at jeg mener jobben er betydningsfull; du tilbringer en stor del av livet ditt på jobb. Derfor er det også av stor betydning at du trives, at du føler glede ved å gå på jobben og at motivasjonen for jobben er til stede. Dårlig trivsel bidrar til at motivasjonen for jobben synker.

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                  

Det er ulikt hvilke faktorer som bidrar mest til at du trives med jobben din. Det kan for eksempel være om du har venner/et sosialt nettverk, får gode tilbakemeldinger, synes jobben er givende og har et interessant innhold osv.

 

I dag måles vellykkethet mye gjennom jobben. Du skal følge et visst mønster som i stor grad innebærer at du skal være flink i alt du gjør. Du skal ha en solid utdanning og gode resultater å vise til. «Alle» skal være akademikere til tross for at det er i ferd med å bli en betydelig mangel på utdannede innen yrkesfag (og nettopp derfor). Du skal prestere på jobb og du skal prestere på fritiden. Du skal være en god mor/far samtidig som du skal være sosialt aktiv, ha besteget alle fjelltopper og du skal ha reist og opplevd mye. Det er ikke lett å falle utenfor dette mønsteret, enten du velger det selv eller ikke. Mange opplever å ikke kunne gå på jobb. Kanskje er du uheldig og mister jobben din eller enda mer uheldig og blir syk og ufør. Jeg kjenner til at folk som har mistet jobben sin ser dette som et så stort nederlag, at de ikke har villet innrømme det overfor omverdenen. Noen har til og med latt  som om de har gått på jobben for at naboene ikke skal skjønne hvordan det er fatt med dem.

 

I dag har jeg altså «33-årsjubileum» og jeg har elsket jobben min fra første dag. Jeg har hatt mange forskjellige oppgaver, har lært mye underveis og tatt videreutdanning gjennom jobben. Man kan si at jeg har hatt en trivelig  jobb med et interessant innhold. Det som har betydd aller mest disse årene, er imidlertid det kollegiale. Maken til hyggelige og omtenksomme kolleger skal du lete lenge etter. Mange, som meg, har jobbet hele sitt voksne liv i denne etaten. Vi har mange felles arenaer hvor vi treffes, for eksempel gjennom etatsskolen og seminarer. Når vi snakker om hverandre er det ikke for å sladre, men fordi vi vil hverandre vel.

 

Jeg er borte fra jobben for en periode mens jeg venter på parkinsonperasjonen. Målet mitt er å komme sterkt tilbake etter operasjonen. Dette målet har jeg ikke satt meg for å vise omverdenen at jeg fortsatt duger, men rett og slett fordi jobben gir meg så utrolig mye glede.

 


For noen år siden var arbeidsplassen min her ved dette i dag vakre parkanlegget.
 

#jobb #karriere #Parkinson #utdanning #trivsel #kolleger

Den som venter på noe godt...

Mitt forrige innlegg handlet også om å vente?. Det handlet da om vår nye leilighet. Nå handler det om noe som opptar meg enda mer; den forestående parkinsonoperasjonen. Jeg er positivt innstilt til den, derav overskriften. Først vil jeg fortelle litt om hvordan det gikk på ferdigbefaringen.

 

To års ventetid var endelig over og vi skulle altså få se leiligheten vår for første gang. Tilvalgene vi hadde gjort og utsikten var mest spennende. Vi hadde med oss en venn som er tømrer og var i ettertid veldig glade for det. For å begynne med det positive så vet vi at leiligheten blir helt perfekt for oss når alt er ferdig. Den ligger flott til med en utsikt som overrasket oss i positiv forstand. Det vi ikke var så fornøyde med var at flere ting vi hadde bestilt manglet, og at noe var slurvete utført. Det var derfor veldig betryggende å ha med seg en fagmann som hadde klart for seg hva vi kunne forvente og kreve ved overleveringen om litt over to uker. Totalt sett en veldig god opplevelse og vi har all grunn til å glede oss til innflyttingen i vårt fremtidige hjem.

 

Det er god utsikt til siden, hvor vi faktisk ser Oslofjorden. Rett frem er det ingen hindringer.

 

Ja, livet er spennende for tiden. For å kunne nyte fremtiden slik jeg så gjerne ønsker, er jeg prisgitt en bedre helse fremover. Jeg føler at fremtiden min står og faller på parkinsonoperasjonen. En god helse kan ikke verdsettes høyt nok. Uten en god helse faller verdien av alt annet rundt deg. Jeg vet imidlertid at resultatet av operasjonen kan bli veldig bra, men jeg vet også at det kan få følger som ikke bare er av det positive slaget. Jeg vil ikke skru forventningene for høyt i været for eventuelt ikke å bli skuffet i ettertid. Det er vel både for å beskytte meg selv og for at jeg skal verdsette hvert eneste lille tegn på at ting forhåpentligvis har blitt bedre, enda mer. Jeg er bestemt på at uansett resultat skal jeg takle livet etter operasjonen på best mulig måte.

 

Det er heldigvis mange med min diagnose som er glade i å skrive. På Facebook har vi flere grupper for oss som lever med Parkinson. Der kan vi skrive om alt som opptar oss og vi får svar!!! Det er et stort engasjement i disse gruppene. Mange er veldig åpne og omsorgen for andre er betydelig. Det er flott å kunne kaste ut bekymringer i en slik gruppe og få råd og oppmuntring fra noen vet hva sykdommen dreier seg om. Noen utviser en omsorg uten sidestykke, ved å hjelpe andre som faktisk er mye heldigere stilt enn dem selv. Slikt er verdifullt!

 

Takket være andres åpenhet om operasjonen, har jeg fått et godt innblikk i både selve gjennomføringen av den og hva jeg kan forvente meg i ettertid. Det siste året har jeg fulgt noen av disse nyopererte ganske tett, og jeg må si jeg er imponert over hvordan de har taklet prosessen fra ventetidens begynnelse og frem til i dag. Jeg tror alle har fått et bedre liv etter operasjonen. Så til dere vil jeg si: "Dere har gitt meg så mye og jeg gleder meg stort med hver og en av dere over den fremgangen dere har hatt!".

 

En historie som har brent seg skikkelig fast, handler om en dame jeg møtte da jeg var til utredning på Rikshospitalet i januar. Hun var en av de første som ble operert i Norge og nærmest en «forsøkskanin». Hun var imidlertid så dårlig at etter å ha konferert med sin næreste slektning, bestemte hun seg for at dette ikke måtte være uprøvd. Hun visse at risikoen for at hun ikke ville overleve operasjonen var forholdsvis stor, men hun konkluderte med at hun ikke hadde stort å tape. Hvor dårlig hun faktisk var, illustrerte hun ved å fortelle at hun ikke en gang hadde klart å holde ei bok de siste 16 årene. Hun hadde ikke noe liv.

 

Hun ikke bare overlevde operasjonen, men den ga henne et nytt liv. Eller som mange velger å uttrykke det, og kanskje mer presist: hun fikk livet sitt tilbake. Jeg vil anta at hun var rundt 60 år da. Jeg møtte henne da hun var i begynnelsen av 70 årene. Hvilken positivitet og glede hun la for dagen! Hun nesten boblet over da hun fortalte at hun noen år senere hadde vært på café sammen med en venninne. Det hadde vært nesten helt fullt i caféen da en mann kom inn og lurte på om han kunne få sitte ved deres bord. Det fikk han og det endret fremtiden til denne skjønne damen betydelig. De ble kjærester og har det helt fantastisk den dag i dag. Ikke minst er hun fortsatt like «frisk». 

 

Parkinsonoperasjonen, eller Deep Brain Stimulation (DBS), er heldigvis ikke like risikofylt i dag. I dag har man helt andre forutsetninger for å utføre slike operasjoner med den største presisjon. Jeg forsøker å ikke tenke altfor mye på selve inngrepet, men er selvfølgelig klar over at kirurgene skal langt inn i hjernen min. Jeg skal være våken de første 4 timene og «sove» de neste 4. Det vil si at jeg legges i narkose. Det siste er noe som stadig dukker opp i tankene mine av den grunn at jeg hadde hjertestans i forbindelse med narkose da jeg var tyve år. Selvom slike tanker kommer og går, tenker jeg at når dagen nærmer seg og jeg har vært medisinfri noen dager i forkant, vil jeg mest sannsynlig bare være glad for at det endelig skjer. Jeg må dessuten få takke ei venninne som ble operert i sommer og som i går skrev følgende til meg: «Du må ikke grue deg. Det er ikke så ille, å ja, det har gått så bra!!». Det ligger enormt mye trøst og omsorg i de ordene. Jeg er så glad på hennes vegne og ønsker henne alt godt videre.

 

Jeg venter og jeg venter på brev fra Rikshospitalet. Opprinnelig var jeg satt på venteliste for september. For et par uker siden kunne jeg ikke dy meg lenger og ringte for å høre status. Da ble jeg fortalt at brevene til de som skal opereres i september var sendt ut. Jeg var altså ikke blant dem. Jeg tror, og håper, at jeg snart får brevet som informerer om at jeg får operasjon i oktober. Usikkerheten rundt operasjonstidspunktet gjør ventetiden ekstra tøff, så jeg ser veldig frem til å få datoen bekreftet. 

 

Jeg anser meg som svært heldig som får denne operasjonen. Det er veldig positivt at finnes metoder som kan gi oss med Parkinson et bedre liv, og selv er jeg priviligert som av nevrologene ble ansett som en god kandidat. Ei god venninne av meg har MS og jeg må si det er frustrerende at ikke hun og andre med denne lumske sykdommen, får tilbud om behandling når vi vet den finnes der ute. Helse må prioriteres høyt!!!

Selvironi er viktig, nærmest uansett setting. Jeg har masse selvironi og det bidrar også betydelig til en sterk psyke og en positiv innstilling. Med en stor porsjon selvironi avslutter jeg innlegget med følgende:  Tenk at jeg har kommet dit i livet at jeg faktisk gleder meg til en hjerneoperasjon og til at noen skal «rote rundt» inne i hjernen min!

Vi med Parkinson sover ikke så godt. Det hender jeg er ute og fotograferer soloppgangen her hvor jeg bor.

 

#helse #Parkinson #ventetid #forventninger 

Dagen vi har ventet på

Jeg er så spent! Kan nesten ikke få tiden til å gå fort nok. Vanligvis forsøker jeg å holde tiden igjen. Det er så mye som opptar meg og derfor har jeg vanligvis en følelse av at tiden bare renner fra meg. Nå for tiden er jeg særdeles engasjert i å fotografere, lage fotobøker og film- og bildepresentasjoner til kjente og kjæres jubileer. Jeg driver med slektsforskning og forsøker nå å samle slektshistorien min i bokform, skriver masse, leser, trener, har verv i Parkinsonforeningen m v. Vanligvis er jeg i tidsnød.

 

Hva som opptar meg så veldig? Høres kanskje ikke så stort ut for andre, men for meg og min samboer betyr det enormt mye. I morgen skal vi på ferdigbefaring i vår nye leilighet som vi overtar om tre uker. Det å kjøpe noe helt nytt i et prosjekt lenge før spaden står i jorda, er en tålmodighetsprøve, men du verden så spennende. Det var høsten 2014 at vi tilfeldigvis kom over denne muligheten. Vi hadde bodd i nåværende leilighet i bare litt over et halvt år og var godt fornøyde med den. Med tanke på fremtiden og det å skulle være mer og mer hjemme i en leilighet i 1.etasje hvor du ser i veggen til naboen fristet det allikevel med en bedre beliggenhet.

Da vi ankom salgsmøtet til OBOS denne høstdagen, var det ikke med særlig stor tro på at det skulle bli ny leilighet på oss. Vi hadde fått lånetilsagn fra banken og alt lå til rette for det, men det var fullt av mennesker i lokalet. Det var kun 33 enheter til salgs og vi hadde på forhånd bestemt oss for at bare tre av dem var aktuelle for oss. De som har OBOS-medlemskap, rangert etter når medlemskapet ble tegnet, får velge først. De som var først ute hadde medlemskap fra 1952. Hjertet sank i oss da. Vårt medlemskap var fra 2003...

                                                                                                                                                                                                                                                                                              

Den ene leiligheten etter den andre ble solgt, først vårt førstevalg, like etter vårt tredjevalg. Vi hadde egentlig gitt opp håpet da vi plutselig ble ropt opp. Vi var ikke sene om å meddele at vi var interessert. Vi fikk vårt andrevalg. Vi var nærmest i ekstase og følte vi svevde på skyer da vi gikk til et kontor for å skrive kontrakt. Den lokale avisen stod klar og ville intervjue oss. Bildet nedenfor ble tatt i den sammenheng.

 

Etterpå svevde vi glade og fornøyde ut av lokalet, ikke helt overbevist om at dette var virkelig. Vi kom oss etter hvert ned på jorda igjen. Før byggingen kunne påbegynnes måtte 60 % av leilighetene være solgt. Det ordnet seg heldigvis innen kort tid. Utpå nyåret i 2015 startet gravingen. Prosessen frem syntes å være fryktelig lang. 

 

Ting begynte å skje, sakte men sikkert. Vi fikk god informasjon underveis og allerede før sommeren hadde vi kunnet gjøre tilvalg på kjøkken, bad og garderober. Vi kunne altså til en viss grad forme vår egen bolig, så den boligen vi venter på føles virkelig som vår.

 

Etter hvert begynte husene å ta form. Vår nye bolig ligger bare 1 km fra vår nåværende. Det er ikke få turer vi har lagt til byggeplassen. Om ikke hver dag, så i hvert fall hver uke. Jeg har tatt utallige bilder og jeg kunne laget en egen fotobok bare om denne prosessen. 

 

Fra utbyggernes side ble det antydet overtakelse 4. kvartal 2016. Da forventer man ikke overtakelse før mot slutten av 4. kvartal. Men joda, her holdt de planen og vel så det. I mai fikk vi plutselig vite at overtakelsen ville skje i september. Skal si vi fikk det travelt med å selge leiligheten vi bor i nå. Heldigvis gikk det fint. Den ble solgt etter første visningsrunde med overtakelse tre uker etter at vi overtar vår nye. Du verden hvordan alt har ordnet seg for oss. Vi er veldig bevisste på hvor heldige vi er. 

 

I dag er det dagen før dagen. Vi regner ferdigbefaringen som det største øyeblikket i denne prosessen. Vi så riktig nok konturene av det som skulle bli vår leilighet da vi var på byggeplassbefaring i våres, men vi fikk ikke noe særlig inntrykk av den da. Vi har fortsatt å legge turene våre om byggeplassen som nå ikke lenger er en byggeplass, men et ferdig boligkompleks hvor det de siste dagene er rullet ut ferdigplen og det har blitt beplantet etter alle kunstens regler.  Vi vil ikke få følelsen av å flytte inn på en byggeplass, det er vi sikre på. Det har blitt så fint - over all forventning. Om leiligheten vet vi i grunnen ganske lite utover tegninger og våre egne tilvalg. Noe helhetsinntrykk av leiligheten har vi egentlig ikke. 

 

Det er med stor spenning vi ser frem til morgendagen og til å få se vår fremtidige leilighet for aller første gang. Ventetiden på nesten 2 år er snart over. Det blir et stort øyeblikk som skal nytes til fulle!



 

#bolig #boligdrøm #ventetid 

Hyllest til min kjære

Det er noen år siden vi møttes, min kjære og jeg. Jeg hadde fått Parkinsondiagnosen 6 år tidligere, men bar ikke så veldig preg av det. Allikevel valgte jeg straks å fortelle om sykdommen som jeg visste ville prege meg mer og mer i tiden fremover. Et forhold må bygge på åpenhet og ærlighet dersom det skal fungere. Jeg var opptatt av at dersom jeg skulle etablere meg igjen måtte det være med en mann som ikke fryktet diagnosen min, som var forberedt på det som måtte komme og som ikke ville stikke av med halen mellom beina så snart det røynet på. Den gang var jeg ikke så sikker på om det fantes en mann der ute som kunne fylle de kriteriene. 

 

Mange ville nok raskt trekke seg tilbake i en slik situasjon, og ikke bare fordi det innebærer en usikker fremtid med en svært uforutsigbar sykdom. Sykdommen medfører også en rekke forandringer hos den som blir rammet.Tror dessverre at i det perfekte samfunnet vi lever, ville nok noen også trekke seg av den grunn.

 

Min kjære betenkte seg knapt, men var fornuftig nok (heldigvis) til å lese om sykdommen og sette seg inn i hvordan den etter all sannsynlighet ville utvikle seg. «Dette skal vi klare sammen», har han lovet meg nesten fra dag en. Og jeg tror på det han sier - med god grunn.

 

Seks dager etter vårt første møte skulle jeg feire min femtiårsdag. Jeg lurte litt på om jeg skulle invitere min nye kjæreste, men var usikker på om det ble riktig så tidlig i forholdet. Det som til slutt fikk meg til å bestemme meg for å invitere han, var at jeg hadde stor tro på forholdet vårt og at dette ville være en glimrende anledning for han å bli kjent med meg slik jeg var og hadde vært. Et jubileum med taler fra de som kjenner jubilanten best, gir gjerne den beste innsikt. Så slik ble det, og det valget er jeg veldig glad for i ettertid.                                                            

 

Sakte men sikkert begynte ting å forandre seg. Det siste året har det gått raskt i feil retning. Fra å være lett rammet til å få problemer med gangen, bli ukonsentrert, få smerter og søvnproblemer, var veien kort. Mens sykdommen utvikler seg i feil retning utvikler forholdet vårt seg i positiv retning.  I dag er vi tettere enn noen gang, og han gir meg den støtten jeg trenger.

 

Da vi ble kjent trente både han og jeg mye og var veldig opptatt av å holde oss i god fysisk form. Vi syklet til jobben nesten hver dag, nesten 2 mil hver vei. Allikevel kunne vi sykle en lengre tur, jogge eller bestige en fjelltopp etter arbeidstid. Det er mulig at nettopp det er årsaken til at jeg har klart å holde sykdommen noen lunde i sjakk - frem til nå. Fortsatt kan vi i gode perioder trene sammen. I ferien syklet vi flere turer på over 5 mil i varme Spania. På forsommeren syklet vi Den lille Styrkeprøven sammen. Min kjære syklet bak meg gjennom hele rittet på 19,1 mil. 

 

Jeg er klar over at jeg er veldig priviligert som har en i livet mitt som er opptatt av hvordan jeg har det, som jeg kan støtte meg til, som lytter til meg og som snart forstår sykdommen like godt som jeg selv. Han trenger ikke spørre hvordan jeg har det, for det SER han. Jeg er ikke alene i kampen mot Mr Parkinson og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg sender varme tanker til dem som ikke har den samme støtten som jeg har. 

 

Jeg synes det er viktig å belyse partnerens rolle i dette. Det er intet mindre enn imponerende å ta det valget min samboer gjorde. Det står det stor respekt av. Han har holdt hvert ord han har lovet Han kunne valgt et mer ukomplisert liv, men valgte altså å satse på meg. Det finnes vel bare ett ord for det - nemlig kjærlighet.   

 



#kjærlighet #forhold #partner #sykdom #Parkinson

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » August 2017
susanshverdagsgleder

susanshverdagsgleder

54, Bærum

Jeg har en livserfaring på 53 år. Jeg vokste opp i idylliske Svelvik, men har bodd i Bærum de siste 30 årene. Har 4 voksne barn (datter og tre sønner) som jeg naturlig nok er veldig glad i. Jeg er så heldig å ha dem i nærheten alle fire. De tre siste årene har jeg hatt samboer. Jeg har opplevd mye sykdom, men bruker ikke verdifull tid på å synes synd på meg selv. Det er heller slik at sykdommen har gjort meg sterk og gitt meg masse pågangsmot. I 2008 fikk jeg diagnosen Parkinsons sykdom, men sykdommen har ikke opptatt meg mye til tross for at den gradvis gjør meg mer og mer hjelpeløs og ute av stand til å klare meg selv. Men det hjelper å sette ting i perspektiv. Jeg har så langt vært ganske heldig og har til dags dato ikke sørget over sykdommen, med unntak av korte øyeblikk da jeg har oppdaget nye ting jeg ikke lenger er i stand til å gjøre. Jeg har tatt mitt valg; jeg vil ha et godt liv, og jeg forstår at ansvaret for det først og fremst ligger hos meg selv. Man må kjempe for å holde hode over vannet, men for meg er det ikke noe spørsmål "om" jeg skal orke eller ikke. Det er en selvfølge for meg som elsker livet. Dessuten tenker jeg at litt motgang bidrar til å forme en til et sterkere, og i mange tilfeller bedre, menneske. Summen av din personlighet, påvirkningen fra din nærmeste familie og venner, samt dine erfaringer, har formet deg til den du er.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker