Vi oppdager Bulgaria

Endelig er det ferietid også for oss. Riktig nok kun en uke i denne omgang. Vi valgte å ha sen ferie i år. Jeg synes for min del at det er greit å kunne skyve ferien foran meg, vel vitende om at en dag er det min tur. 

 

I skrivende stund sitter vi på flyet til Wien. Derfra skal vi fly videre til Sofia, Bulgarias hovedstad, men det endelige målet er Stara Zagora. Her vokste min gode venninne opp. I dag bor hun i Norge med sin norske mann. Hennes vakre datter, som for øvrig kaller meg tante, bor i Stara Zagora. Hva som skjer videre vet vi ingen ting om, kun at vi skal bo på hotell i Sofia de tre siste nettene. Føler meg veldig priviligert, for her får vi alt servert og vi  vet at  alt  er tenkt på og ivaretatt  på beste måte. Her jeg sitter, har jeg derfor ikke en eneste bekymring i tilknyttet kommende ukes opplevelser. I hele våres har familien lagt opp løpet for oss. Det er helt nydelig å kunne synke ned i flysetet vel  vitende om at det blir bra - og ikke minst spennende. For oss er dette et uutforsket land. Totalt 3 1/2  times flytur gir rom for  å lese seg opp  på  byen  vi straks  skal  bli enda bedre kjent med.

 

Vel ankommet flyplassen  i Sofia får vi per SMS beskjed om å se etter en plakat med navnene våre på. Det er vår sjåfør.  Joda, ganske riktig. Der står ei ung jente og smiler til oss: »følg etter meg». Etter å ha satt oss inn i bilen,  spør  jeg forsiktig hvor vi skal. Vi skal til Stara  Zagora. Noe uventet, for av en eller annen grunn hadde jeg trodd at vi skulle møtes i Sofia. Hvor langt er det, spør jeg videre? Ca. 23 mil er svaret jeg får. Det tar over 2 timer!!!! Det er bare å sette seg godt til rette og utnytte muligheten til å bli  bedre kjent med landet, sett fra denne unge jentas ståsted.  Vi er innom det meste:  jobb, fritidsaktiviteter, sport, musikk osv. Kort fortalt:  en ung dame  som  er  svært så  oppegående. Hun har jobb i barnehage og tar sjåføroppdrag ved siden av. Naturligvis var Norge forholdsvis ukjent, men hun visste da at det er kaldt i Norge - og hun kjente til Kygo:-) 

 

Stara Zagora er med sine 160 000 innbyggere, Bulgarias 6. største  by. Byen er historisk sett en gammel by. I 500 år hadde landet vært under andres styre da byen ble invadert av 48000 tyrkiske soldater i juli 1877. Forsvaret bestod av noen få russiske soldater og noen frivillige bulgarere. Dette første slaget ble kortvarig. Etter 6 timer måtte bulgarerne/russerne overgi seg. Ca 14500 forsvarsløse sivile ble massakrert og 10000 unge damer og jenter ble solgt på slavemarkedet. Det meste av byen ble brent ned og den ble så godt som ødelagt til slutt. Etter frigjøringen i 1878 ble byen bygd opp igjen og utvidet med rettvinklede gater. Flere steder kan man i dag se tegn på den takknemligheten bulgarerne føler overfor de som frigjorde landet. I dag er Stara Zagora forvaltningsenhet og et økonomisk sentrum for det sentrale Bulgaria. Byen er for øvrig kjent for Zagorka, et øl som det skulle vise seg ble produsert tvers over gaten for vårt hotell. På grunn av en uenighet mellom hotellet og bryggeriet, selger de ikke Zagorka på hotellet.

 

Å ankomme Park Hotel i Stara Zagora er nesten som å ankomme Grand Hotell i Oslo. Dette 5-stjernes hotellet levde så absolutt opp til «forventningene». Med et fantastisk uteområde, store fine rom, hyggelig betjening og adgang til alle faciliteter, skulle det vise seg å bli en stor opplevelse og ikke minst verdt hvert øre av de kr 600 (!) vi betalte per døgn. Våre venner møtte oss da vi ankom hotellet. Både da og da vi senere spiste middag på hotellet med vår venninnes datter med kjæreste og bror med kone, var gjensynsgleden stor. Til tross for at jeg ikke hadde møtt hennes bror med kone tidligere, syntes jeg at jeg kjente dem. Da min venninne fylte 50 lagde jeg en «film» til henne satt sammen av bilder og korte videosnutter, derunder en videosnutt som hennes bror hadde fått tatt opp. Den hadde jeg sikkert sett 50 ganger og hadde så absolutt dannet meg et bilde av dem. Middagen satte et herlig punktum for dag èn og vi gledet oss alt til neste dag. Heller ikke da fikk vi vite stort mer enn oppmøtetid og -sted for neste dag.

 

Dagen etter ble vi hentet av datter m/kjæreste, og vi fikk utdelt vann og salt snacks. Det var en usannsynlig varm dag, like oppunder 40 grader. Dersom vi på forhånd hadde  visst at vi skulle se attraksjoner, klatre  i trapper og i fjell og leke krigere i denne varmen, er jeg ikke så sikker på at samboeren min og jeg  hadde vært like entusiastiske, men du verden for en dag det ble: 

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    Nr. 1 - Shipka Church:     

Den russiske kirken i Shipka ble åpnet i 1902 til ære for veteranene etter den russisk-tyrkiske krigen. Dette er en av de vakreste kirker jeg har sett - med kupler i ekte gull.

Nr. 2 - «Shipka» Monument:    

Monumentet som  stod ferdig i 1934 ligger på fjelltoppen Shipka. De hardeste kampene under den russiske-tyrkiske krigen ble utkjempet her. Monumentet ble reist til ære for dem som kjempet og døde for friheten og det bulgarske folk. Etter å ha blitt kjent med historien bak, ble dette en sterk opplevelse. Vi så malerier fra de autentiske hendelsene. Russere og bulgarere som sammen kjempet en håpløs kamp.

 

Nr. 3 - Ethnographic Open Air Museum:

Dette kan kanskje best sammenlignes med Maihaugen. Her har de samlet gamle boliger fra mange steder i Bulgaria for å vise hvordan man levde i  gamle dager; hvordan de vasket klær, lagde mat osv. Et koselig sted å være, ikke minst om man har små barn.

 

Nr. 4 - Buzludzha Monument:

Dette er ett av de sprøeste byggverkene jeg noen gang har sett, bokstavelig talt. Monumentet ble bygd på 70-80-tallet til ære for Kommunistpartiet. Etter kommunismens fall, har bygget ikke vært i bruk og det forfaller mer for hvert år som går. Bygget er utrolig spesielt der det ligger, kan se ut som en UFO. Det er gedigent og ble benyttet til store konferanser og konserter tidligere.

 

 

Nr. 5 - «Samara-flagget»

Dette er også reist som følge av kampene i 1877. Samara-flagget «vaier» på toppen av byen, med en fantastisk utsikt som favner hele byen. Monumentet ble lyssatt like før vår ankomst  og det skal ha vært en skikkelig fest for folket. Hele plassen var fylt til randen av feststemte bulgarere. 

Ja, bulgarerne, ja, er generelt veldig hyggelige og imøtekommende og er opptatt av at vi som turister skal ha det bra. Det ser ut til at forskjellen mellom fattig og rik er svært stor. For  oss nordmenn er det billig å bo og leve i Bulgaria, men for folk flest, kan det være en utfordring å få endene til å møtes.

 

Alt dette på en dag. En dag i historiens tegn. Vi er fra oss av begeistring og er så takknemlige over alt vi har fått oppleve - og det bare etter en dag. Har du  lyst til å lese mer, så følg med på bloggen min.   

 

#bulgaria #ferie #attraksjoner #starazagora

 

2 kommentarer

Gunilla Jørnholt

11.08.2017 kl.08:26

Utrolig mange flotte opplevelser for dere på en dag! Fortsatt riktig god ferie ønskes av Gunilla

susanshverdagsgleder

12.08.2017 kl.08:32

Gunilla Jørnholt:
Tusen takk, Gunilla. Det var forresten bare starten på en herlig uke. Fortsatt god "sommer".

Skriv en ny kommentar

susanshverdagsgleder

susanshverdagsgleder

54, Bærum

Jeg har en livserfaring på 53 år. Jeg vokste opp i idylliske Svelvik, men har bodd i Bærum de siste 30 årene. Har 4 voksne barn (datter og tre sønner) som jeg naturlig nok er veldig glad i. Jeg er så heldig å ha dem i nærheten alle fire. De tre siste årene har jeg hatt samboer. Jeg har opplevd mye sykdom, men bruker ikke verdifull tid på å synes synd på meg selv. Det er heller slik at sykdommen har gjort meg sterk og gitt meg masse pågangsmot. I 2008 fikk jeg diagnosen Parkinsons sykdom, men sykdommen har ikke opptatt meg mye til tross for at den gradvis gjør meg mer og mer hjelpeløs og ute av stand til å klare meg selv. Men det hjelper å sette ting i perspektiv. Jeg har så langt vært ganske heldig og har til dags dato ikke sørget over sykdommen, med unntak av korte øyeblikk da jeg har oppdaget nye ting jeg ikke lenger er i stand til å gjøre. Jeg har tatt mitt valg; jeg vil ha et godt liv, og jeg forstår at ansvaret for det først og fremst ligger hos meg selv. Man må kjempe for å holde hode over vannet, men for meg er det ikke noe spørsmål "om" jeg skal orke eller ikke. Det er en selvfølge for meg som elsker livet. Dessuten tenker jeg at litt motgang bidrar til å forme en til et sterkere, og i mange tilfeller bedre, menneske. Summen av din personlighet, påvirkningen fra din nærmeste familie og venner, samt dine erfaringer, har formet deg til den du er.

Kategorier

Arkiv

hits